Hvis jeg hadde en time på å løse et problem og mitt liv var avhengig av løsningen på problemet, sa Albert Einstein en gang – da ville jeg brukt 55 minutter på å formulere det riktige spørsmålet. For når jeg vet det riktige spørsmålet, vil jeg kunne løse problemet på fem minutter.

La oss bli litt i Einsteins tanke. La oss si at løsningen på vårt kollektive problem er noe i retning av en fredelig og rettferdig verden innenfor planetens tålegrenser.

Hva er så det riktige spørsmålet som må stilles? Og rundt hvilke globale bord føres denne samtalen i de sammensatte krisenes tid?

«Code red»

I Davos i Sveits, på World Economic Forum, fins ett av flere bord. Det er et viktig bord, men med få stoler. Det er selvsagt mye man kan og bør mene om det. Likevel, det foregår samtaler rundt dette bordet som er viktige og verdt å få med seg.

På en av stolene i forrige uke, satt generalsekretæren i FN, Antonio Guterres. Guterres er en plagsom mann. Han sier ubehagelige ting. Og han sier dem ofte. For hvert år og for hver rapport FNs klima- eller naturpanel gir ut, ytrer han seg slik at det vi allerede synes er svært ubehagelig, blir enda mer ubehagelig.

Elisabeth Austad Asser

Karen Landmark

«Klimaendringer er den definerende saken i vår tid og vi er ved et definerende tidspunkt i menneskets historie», sa han for noe som føles lenge siden. «Vi er i ferd med å tape kampen», sa han litt senere. Det er «code red for humanity», sa han enda litt senere. En gang sa han også at å ikke handle på kunnskapen om natur- og klimakrisen som nå er tilgjengelig for oss, ikke bare er en dyp umoralsk handling, det er et kollektivt selvmord. Et lite år etter det sa han at «vi har åpnet helvetes porter».

Ubehagelig? Absolutt.

Da han nylig sto på scenen i Davos, understreket Guterres at verdens ledere mislykkes med å fremskaffe den nødvendige politiske viljen til å håndtere store globale utfordringer som klimaendringer og krig, og ny disruptiv teknologi som kunstig intelligens (KI).

Vi har ikke effektive, globale strategier for verken KI eller klima. Grunnen er åpenbar, sa han – de geopolitiske forholdene hindrer oss i å komme sammen for å bli enige om en farbar vei videre. Og de geopolitiske forholdene han refererer til, omhandler selvsagt Gaza-Israel, Russland-Ukraina, borgerkrigen i Sudan og mange flere aktive kriger. Utover de enorme menneskelige lidelsene disse krigene medfører, fører de også med seg en global stillstand på områder som nå krever vår fulle, kollektive oppmerksomhet.

Teknolog som driver

Rundt samme bord i Davos satt også Microsoft-sjefen Satya Natella. Han snakket om at (tek)industrien må ta ansvar for de utilsiktede konsekvensene av KI-teknologi parallelt med de åpenbare oppsidene teknologien fører med seg. Vi må ikke la oss bli så blendet av teknologiens muligheter, at vi ikke samtidig sørger for å sikre at den alltid er menneskesentrert og bygger opp under de verdiene vi trenger at den bygger opp under.

Utilsiktede konsekvenser må forstås og håndteres før de blir til nettopp utilsiktede konsekvenser. Natella rettet en pekefinger mot industrien og sa at verden verken kan eller vil godta utrulling av ny teknologi som ikke er trygg. Vi må ha tillit til den og den må være demokratisk.

Algoritmer med makt

For KI-teknologi er en mektig teknologi. På samme måte som alle andre typer verktøy som eksempelvis en kniv, krever KI som verktøy at vi forstår både hvordan det fungerer, men også hvordan feil bruk kan føre til skade. Det krever innsikt i hvordan den kan brukes på gode måter, og tilsvarende hvordan gal bruk kan føre til stor skade for dem som rammes. Beslutninger som utføres av KI-teknologi innen sentrale områder i menneskers liv, kan bidra både til å forverre og forsterke eksisterende kulturelle og sosiale ulikheter. Teknologien utøver ofte denne makten på skjulte måter, fordi konsekvensene av fordelingsskjevheter ikke alltid er umiddelbar, og fordi man som menneske heller ikke alltid er klar over at man blir utsatt for en algoritme.​

Det er derfor avgjørende at KI-systemene som benyttes hviler på en felles forpliktelse til å bruke dem i tjeneste for menneskeheten og det felles beste, også med et uttalt mål om å forbedre menneskelig velferd og frihet. Med klima- og naturkrisen, krig og konflikt som alvorlige drivere, er det vesentlig at den nye teknologien bidrar til fortgang i de endringene vi nå ønsker og trenger.

Det er avgjørende at KI-systemene som benyttes hviler på en felles forpliktelse til å bruke dem i tjeneste for menneskeheten og det felles beste, også med et uttalt mål om å forbedre menneskelig velferd og frihet.

Hvem er skikket til å lede?

I 2024 og 2025 skal over 3 milliarder av oss til valgurnene. Basert på hva hver og en av oss oppfatter at er de reelle samfunnsmessige problemene – oppfatninger som vi sannsynligvis også danner oss basert på algoritmestyrte nyheter og ulike informasjonskilder som benytter KI-generert innhold – skal vi gjøre oss opp en mening om hva som er løsningen på problemene. Og hvem vi synes er skikket til å lede oss gjennom dem. Det er med god grunn at misinformasjon, desinformasjon og polarisering er regnet for å være blant en av de aller største globale risiker ved siden av klimakatastrofen som verden står overfor nå.

I følge Guterres er den eneste måten vi kan navigere i denne kompleksiteten for å unngå det som fortoner seg som totalt kaos, en reformert og inkluderende multilateralisme. Det vil si at flere land må samles rundt bordet for å samhandle og finne løsninger. Uten dette, vil vi se økt fragmentering, økt nasjonalisme, flere konflikter og manglende aksjon på den globale klimatrusselen.

Folk mister tillit

En konsekvens av manglende handling og globalt lederskap på klima, natur, og utrulling av ny disruptiv teknologi som KI, er at folk mister tillit til myndigheter, institusjoner, forskning og økonomiske systemer. Derfor, kanskje mer enn noen gang i menneskets historie, er vi avhengig av ledere som våger å stå i sin egen samtid, som er modige og kloke, som ser de store sammenhengene, som ikke lar seg entydig styre av kortsiktige målparametre som neste kvartals regnskap eller inneværende valgperiode, men som sier det som må sies, og som utfordrer i styrerommene.

På alvor

Vi må samles rundt så mange bord vi kan, samhandle og bruke tid på å formulere det riktige spørsmålet slik at svaret gir seg raskt.

I tillegg til Guterres’ anmodning om samhandling, våger vi å antyde at spørsmålet også må omfatte hva slags type lederskap vi nå trenger som skal ta oss gjennom transformasjonen vi står overfor. Vi trenger samlende, tydelige, verdidrevne stemmer. Som våger å være plagsomme og ubehagelige. Som Guterres.

Det er nå dere trengs. På alvor.