Kristiansand var en suksess for Hans Nielsen Hauge – og en katastrofe

Hauge fikk også betydning for landsdelen vår og gjorde suksess i næringslivet her. Samtidig grep lokale hendelser inn i livet hans på tragisk vis. Biskopen i Kristiansand, Peder Hansen, gikk i bresjen for å få has på ham. Det lange fengselsoppholdet Hauge fikk, ble en personlig katastrofe som knekte helsen hans.

Selv om haugianerne ikke var spesielt mange i landsdelen vår, drev de vellykket næringsvirksomhet. Viktigst var det at Kristiansand ble et sentrum for produksjon og distribusjon av Hauges skrifter. Det han skrev, hadde sprengkraft – religiøst og på andre måter.

Hauge reiste flere ganger i landsdelen. Første gang var i 1798. Siste gang var i 1804, noen måneder før fengslingen. Trykkeriet i Kristiansand trakk ham mot byen. Det lå nede, men Hauge fikk en venn til å overta i 1803. Byens eneste avis fulgte med på kjøpet.

Kort etter fikk Hauge fire andre venner til å anlegge ei papirmølle på Fennefoss. Den ga råvarer til trykkeriet. Så flyttet Ole Nielsen, en eldre bror, til Kristiansand. Han fikk ansvar for handelen knyttet til mølla.

Helje Kringlebotn Sødal

professor i kristendomshistorie ved UiA.

Slik fikk Hauge på plass lokal papirproduksjon i en tid da papir var mangelvare, og kontroll over et trykkeri og en avis. I Kristiansand kunne han trykke og spre skriftene sine billigere og enklere enn andre steder.

Mens biskop Hansen slet med å få utgitt det han selv skrev, kunne Hauge trykke et titalls av skriftene sine i biskopens egen by. Ingen prest hadde så stort nedslagsfelt som det Hauge fikk med sin skriftlige «talestol».

Dette skremte, og biskopen klaget til regjeringskontoret i København. Hauge og tilhengerne skadet næringslivet, hindret opplysning og beriket seg økonomisk, het det. De spredde mistillit til staten og prestene. Regjeringen burde forhindre et helt folks fysiske og moralske «Fordærvelse», skrev biskopen – med to utropstegn etter oppfordringen.

Hauge visste om Hansens brev og var overrasket over anklagene. Han skrev et svar, men sendte det ikke. Hauge stolte på at kongen som kristendommens høye beskytter også ville beskytte ham. Dessuten mente han at myndighetene ikke ville finne belegg for anklagene.

Regjeringskontoret brukte biskop Hansens brev som mønster for et skriv som ble sendt til alle norske biskoper og amtmenn (statsforvaltere). De skulle rapportere på Hauge og foreslå tiltak. Dermed kom biskopen i Kristiansand til å legge føringer for hvordan embetsmenn fra hele landet svarte. Selv dro Hansen til et fetere kall i Danmark.

Den nye biskopen i Kristiansand het Jens Bloch. Han ba om prestenes syn på Hauge. Ingen av de 32 som svarte, var positive og beskrev heller Hauge som en samfunnsfiende. Han skapte mistillit til og ydmyket dem, skrev flere. Vanlige folk var uopplyste og lettlurte og trodde Hauge var en ny Luther som ville reformere kirken, mente en prost.

Flere kalte Hauge en svermerisk fanatiker som fartet rundt ulovlig og forkynte i strid med loven. Kynisk bedro han enfoldige mennesker og gjorde hengehoder av dem, hevdet noen. Biskopen kalte ham en slavedriver.

Samtidig som prestene kritiserte Hauge skarpt og nesten unisont, innrømmet flere at de verken hadde møtt ham eller lest noe han hadde skrevet. Rykter var tilsynelatende nok for mange av disse prestene som ellers var opptatt av fornuft og opplysning.

Og ryktene var alvorlige. De inkluderte storstilt økonomisk svindel, selvmord, mord og familiesplittelser. Hauge eller tilhengerne skulle også ha satt barn på flere kvinner. Bare én prest skrev at han vegret seg for å innberette rykter.

Noen få prester nevnte at Hauge og vennene inspirerte til flid og edruskap. Det hjalp likevel lite når «skammelige Laster» også fulgte i Hauges spor, mente de.

Nesten alle syntes myndighetene burde gripe resolutt inn. Bøter, fengsel og forbedringsanstalt ble lansert som passende tiltak. Biskop Bloch foreslo å deportere Hauge til en av rikets kolonier. Mange anbefalte mer folkeopplysning i tillegg til å straffe og bringe Hauge til taushet. Enkelte fryktet likevel at han kunne få martyrstatus om straffen ble for hard.

Det var nokså liten forskjell på hvordan prestene i sør og ellers i landet oppfattet Hauge. Mildere var i alle fall ikke presteinnberetningene fra landsdelen vår. Og en viktig grunn til at nettopp biskopen i Kristiansand ble førende i arbeidet for å stoppe Hauge, handlet om det litterære produksjonssenteret som han og vennene hadde greid å bygge opp her.

Hauge satt fengslet i nesten ti år i Kristiania, men i Kristiansand snudde de negative holdningene til haugianerne nokså raskt. Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far, fikk «megen Aktelse» for dem. De var ikke svermere lenger og gikk flittig i kirke, skrev han. Kristiansanderne spottet dem ikke mer og kalte dem «de hellige».

Mer om temaet finnes på https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/190, kapittel 5.