Og om skeives forhold til politiet og vice versa. Hvorfor er det viktig i dag å ta opp dette temaet? Hvorfor fokuset på skeive i så henseende?

Flere av de siste levekårsundersøkelsene i Norge og annen forskning viser tydelig at dessverre er skeive, særlig transpersoner, en gruppe som utsettes for særegne former for diskriminering, sjikanering og til tider, ja, hatkriminalitet – grunnet nettopp deres seksualitet, kjønnsidentitet og -uttrykk. Også i Norge.

Christine Johnsdottir Schuff O'Moore. Foto: Privat

Jeg bestemte meg enn så lenge for å ikke stille til intervju om min erfaring som transperson. Det er fort gjort at den mer feminine utgaven av meg blir til noe eksotisk. Jeg har gått meg lei av å være «den eksotiske andre», noe sært. Men jeg kommer her med noen antydninger om hva det betyr å være meg, ja, en transperson, men først og fremst et menneske som er både sterkt og sårbart samtidig. Og hva hatet mot meg kan føre til.

Christine Johnsdottir Schuff O'Moore var en av initiativtakerne til et arrangement i Kristiansand etter angrepet i Oslo i juni. Foto: Tormod Flem Vegge

Jeg har vært opptatt av LHBTQ+-saken i mange år, som handler om menneskerettigheter og retten til å være seg selv og å leve et trygt liv. Jeg trodde jeg forsto noe om fordommene transpersoner ble utsatt for før – men visste virkelig «ingenting» av hva det betydde i virkeligheten, i hverdagen, før jeg kjente det på kroppen. For i andres øyne ble jeg en annen, et objekt, et helt legitimt mål til å le høyt av når jeg kom på bussen, gikk i Markens. Selv om jeg kanskje har hodetelefoner på, hører jeg jo etter. For noen menn ble jeg plutselig sexobjekt. Det var sjokkerende for meg å se hvordan et helt samfunn i alle aldre og kjønn forholdt seg til og tolket meg fullstendig annerledes. Er det bare greit å sladre, synse, mene noe om meg, men å slutte å snakke med meg lenger? For bygdedyret dreper også på sin egen måte. Jeg trodde vi var åpnere, rausere enn som så.

I andres øyne ble jeg en annen, et objekt, et helt legitimt mål til å le høyt av når jeg kom på bussen, gikk i Markens.

Ja, så hatkriminalitet. For siden jeg kom ut, grunnet mitt kjønnsuttrykk, har jeg også mottatt hatefulle ytringer, dessverre til og med direkte trusler. Jeg har valgt å ikke snakke om det før nå, men det er like reelt. Jeg var vant med at sånt kunne komme i ny og ne på grunn av mitt samfunnsengasjement – men på grunn av mitt kjønnsuttrykk?!?

Når transpersoner omtaler slikt, opplever jeg at de fort stemples for «å spille offer». Vi er heldige som bor i Norge. Det er vi jo, men det gjør ikke opplevelsen lettere, og det er opplevelsen av at du ikke passer inn, at du ikke er helt velkommen hos oss, som tærer på den psykiske helsen og gjør at vi ender opp utenfor. På mange samfunnsområder. Eller vi mottas nesten med vemod og stakkarsliggjøring. Vi er bare mennesker som vil leve våre liv, stifte familier, ha venner, studere, finne arbeid, som opplever at vi ikke blir tatt på alvor lenger, anses som psykisk syke, den som det er «noe galt med». Det er ikke greit!

Det er bemerkelsesverdig og bekymrende at transpersoner har blitt et av hovedtemaene i den politiske debatten, der konservative krefter bruker oss som eksempel på samfunnets forfall, sprer frykt og falske fortellinger om oss. Kaller oss perverse og både direkte og indirekte anklager oss for pedofili, «grooming». Det skapes et narrativ på svært vaklende premisser som gjør oss til syndebukk for mye. Det er ikke bare Trump-tilhengere, men også enkelte politikere og samfunnsdebattanter i Norge.

Ikke bare det – fordi den samme retorikken mot vår eksistens forfektes og spres av et av våre naboland – Russland – som kjemper mot Vestens «forfall», mot menneskerettigheter og spesifikt retten som LHBTQ+-folk har til et verdig og trygt liv. Krigen mot Ukraina begrunnes ifølge Putin med at Russland forsvarer «tradisjonelle verdier» mot «falske verdier… og holdninger som bryter ned og forvansker dem på grunn av at de går imot menneskelig natur». Altså en dårlig skjult henvisning til LHBTQ+-mennesker. Videre oppmuntrer Russlands patriark Kyrill russiske soldater med at «krigen handler om å kjempe mot Pride-tog». LHBTQ+-folk gjøres til syndebukk i en tankerekke som følger en gammel oppskrift for krig: skap et fiendebilde, gi dem skylda for det meste, drep dem. Det er hatet som dreper. Holdninger, ord blir til handling. Det begynner et sted og det ender et sted.

«Krigen mot Ukraina begrunnes ifølge Putin med at Russland forsvarer «tradisjonelle verdier» mot «falske verdier… og holdninger som bryter ned og forvansker dem på grunn av at de går imot menneskelig natur». Altså en dårlig skjult henvisning til LHBTQ+-mennesker, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon for homofiles rettigheter i St. Petersburg i 2015. Foto: MAXIM ZMEYEV / Reuters

I skrivende stund sitter jeg langt øst i Ukraina, som frivillig Combat Medic og for å drive med evakuering og transport. Et sted som er preget aller mest av denne krigen. Artilleri høres fra flere kanter; både de ukrainske og nedslagene av de russiske. Da jeg var tettest inn til området med nærkamp, var det ikke artilleriet, men lyden .50-kaliber-skuddene fra snikskytterrifler som satt støkket i meg…da kjente jeg at kampen var for nærme til å forbli der mye lengre. Mennesker dør. På grunn av ord. Ord som blir handling.

Jeg er heldig, for jeg kan dra. Tilbake til et trygt land. Men jeg er også redd. For at den retorikken mot sånne som meg også blir til mer enn bare ord, også i Norge. Om vi ikke gjør noe nå med våre holdninger og våre ord. Hvis vi ikke gjør noe med hatet som gror og får fotfeste i våre sinn. For til slutt slenges det ikke bare ord, men også kuler.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.