Stadig flere minstepensjonister må søke nødboliger

E24 hadde nylig en artikkel i forhold til alderspensjonister som mistet boligen sin, slik at de måtte søke om kommunale nødboliger. Eldre mennesker som har leid bolig, men som ble sagt opp fordi de ikke kunne betjene bokostnadene sine. Dette gjaldt spesielt minstepensjonister.

Dette er ofte en gruppe mennesker som tidligere har klart seg selv. Og, som aldri har fått hjelp fra NAV.

Vi hører ofte politikere og økonomer uttale seg om boliglånsrenta i disse dager. Det er forståelig når utlånsrentene stiger. Majoriteten av befolkningen er boligeiere i Norge. 76,4 prosent av befolkningen eier boligen de bor i.

Mens 23,6 prosent av befolkningen er leietakere.

Når renta stiger så øker også utleieprisene. Dette snakkes det lite eller ingenting om. Det snakkes heller ikke om de store subsidier som boligeiere, spesielt de med høye lån, nyter godt av.

Den totale subsidiepakken til boligeiere summerer seg til 105 milliarder kroner i 2022.

Leietakere får kroner null i skattesubsidier. Dette mens leietakere ofte dekker renteutgifter på utleiers boliglån gjennom den husleien de betaler. Utleieren får altså fradrag for det som leieboeren betaler inn.

Samfunnsøkonomisk analyse estimerte i 2021 at de samlede husleieinntektene i Norge var på 5,1 milliarder kroner.

Vi kan kanskje hevde trygt, at boligmarkedet er blitt en forskjellsmaskin, hvor de som leier er med på å øke formuene til de som leier ut.

Det snakkes også om studenter, og førstegangskjøpere i forhold til boligmarkedet, at det er vanskelig å komme seg inn.

Lavtlønnede og fattige, spesielt dem på lave ytelser og trygder, fra Nav, snakkes det lite om. Spesielt ikke dem som gjennom hele sine liv faktisk er henvist til å leie tak over hodet.

Dette selv om forskere, som Kristin Aasland, har ropt varsku med spørsmål om hvor de fattige skulle bo helt tilbake til 2014 (Aftenposten).

Det har vært liten respons fra politikere.

Middelklassen i Norge synes å ha blinde flekker i forhold til boligpolitikken sine mangler.

Folk flest i Norge ser på boligen sin som en investering, et sted de kan salte ned formuen sin.

Men, ifølge tall fra SSB, fra 2021, har Norge rundt én million leietakere. Dette antallet fortsetter å øke.

Samme år kom Forbrukerrådet med en rapport. Denne påviste blant annet at bare halvparten av leietakerne mente at det var sannsynlig at de en dag ville eie bolig. Det var vanskelig å spare nok til egenkapital. Hovedregelen er som kjent, at folk må ha spart 15 prosent av det boligen koster.

Husleieloven er gradvis svekket gjennom årene. Det samme er tankene, og den politiske enighet i forgangne tider, om at boutgifter i Norge ikke skulle overstige en viss prosentandel av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Leietakernes rettigheter er også jevnlig blitt svekket gjennom de siste tiårene.

Den manglende sosiale boligpolitikken er ofte årsaken til at veldig mange låses inne i en spiral av fattigdom som de aldri kommer seg ut av.

I disse dyre tider rammes leietakere hardt. Hovedregelen er at utleiere kan skru opp leia med konsumprisindeksen, hvert år. Det betyr at nå som prisveksten er veldig høy, kan også utleier skru opp leia tilsvarende. Eksempelvis økte prisveksten med 7,5 prosent fra oktober 2021 til oktober 2022. Dermed kan utleier øke husleien med samme prosentsats.

Det sier seg selv at lavtlønnede og fattige sliter, og vil fortsette å slite.

Statsbudsjettet for 2024 gir ingen løft til dem som sitter nederst ved bordet.

Vi har også et stadig mer presset utleiemarked som også skal huse et større antall flyktninger, blant annet fra Ukraina.

Leieboere har ofte det til felles at de tjener dårlig.

Det er stor forskjell i andelen som leier i forhold til de ulike inntektsgrupper, ifølge SSB. Blant husholdningene som har lavest inntekt, leide hele 52,9 prosent i 2021.

Blant husholdningene med høyest inntekt, leide kun 6,8 prosent. Også trygde- og sosialhjelps-mottakere leier bolig oftere enn resten av befolkninga. 68,3 prosent av sosialhjelps-mottakere leide i 2021. Og, 40,1 prosent av alle trygdemottakere under 67 år.

Politikere og regjeringen har skrytt av Husbanken, og den tilhørende strømstøtte. Vel vitende om at det kommer de færreste lavtlønnede, pensjonister, uføre, og fattige til gode.

Det er et faktum at omfanget av bostøtten er redusert de siste ti år. Den statlige bostøtten gjennom Husbanken blir stadig mindre verdt.

Det er færre som får støtte, og de som får, får mindre, slår et nedsatt ekspertutvalget fast i sin rapport som kom i mai 2022. Utvalget dokumenterte også hvordan støtten ikke har holdt tritt med økningen i boligprisene og husleien. Spesielt i de store byene hvor prisene har økt mest.

Antall mottakere av bostøtte har også falt gradvis i en periode på ti år – fra 155.000 husstander i 2011 til 116.000 i 2021. Årsaken til dette er blant annet at satsene ikke har fulgt den generelle prisveksten. Dette i ei tid med relativt stor befolkningsvekst.

Alders- og uførepensjonister har hatt en inntekts-utvikling som gjør at mange ikke lenger kvalifiserer for bostøtte, skriver det samme utvalget. Ofte dreier det seg om noen få hundrelapper for mye per måned i innkomst.

Disse endringene innebærer at selv husstander uten inntekt må dekke en del av sine boutgifter. Dessuten tar beregningen ikke hensyn til hva husstanden sitter igjen med etter at boutgiftene er betalt, også ifølge det nedsatte ekspertutvalget.

Det er også verdt å nevne at den borgerlige regjeringen, under Solberg, endret hele bostøtteordningen fra 1. januar 2017.

Kanskje det ikke er så rart at minstepensjonister og andre fattigfolk må søke om kommunale nødboliger?

Men, at pensjonister som har klart seg selv gjennom lange liv, nå kanskje må søke om kommunale nødboliger, burde opprøre de fleste?

Om vi da ikke har kommet dit, at de fleste tåler så inderlig vel urett som ikke rammer seg selv, eller sine nærmeste?