Før tvekampenes underholdningverdi kastet av seg billettinntekter, var imidlertid veddemålene en attraktiv kilde til spenning og engasjement. Iblant også til rikdom eller ruin. Det gjaldt å kjenne sin favoritts fortrinn og motstanderens svakheter før innsatsen ble satt i spill. Nettsidene studeres for de siste ryktene fra garderoben på Old Trafford eller stallsladderen på Bjerke.
Siste nytt på fronten er rettssaker. Ja, du leste riktig!
Rettssaker er jo i prinsippet tvekamper. Retten vil vanligvis ta saken opp til doms, og et resultat vil foreligge hvor den ene parten gjerne går av med seieren. Innsatsen er saksomkostningene. Advokater, vitner, sakkyndige og retten skal ha betalt, og ofte må dette utredes av egen lomme uansett utfallet av saken. Gevinsten kan iblant være kontanter eller eiendom; andre ganger rettigheter som kaster av seg på sikt, som for eksempel patentrettigheter, byggetillatelser, oppdrettskonsesjoner, osv. Mye kan stå på spill, men muligheten for seier og gevinst må avveies mot sjansen for å tape saken. Det siste, tapet, er det vi kaller prosessrisikoen. Den har holdt mangt et rettferdig og rimelig krav utenfor rettssalen fordi motet sviktet.
Her har det åpnet seg et nytt marked for spillere med råd til å ta et tap eller to for muligheten av gevinst ved neste forsøk. Nordmannen Thomas Borgen, inntil 2018 sjef for Danske Bank, ble nettopp frifunnet i en av verdens største hvitvaskingsskandaler. Saksøkerne var et knippe investorer som mente de hadde tapt milliarder. I stedet ble de idømt saksomkostninger på nær 10 millioner kroner.
Men prosessrisikoen lå et annet sted. Dersom saken skulle vise seg å gå i deres disfavør, var det et belgisk selskap som ville punge ut omkostningene. Selvsagt mot løfte om en anselig andel av gevinsten dersom Borgen skulle bli dømt til å betale. I stedet for to parter som på forhånd måler hverandres juridiske og økonomiske muskler før loddet kastes, har vi altså en trekant. I det tredje hjørnet sitter en investor som ser det hele som et interessant veddemål og har råd til å ta tapet om så skulle skje.
I det tredje hjørnet sitter en investor som ser det hele som et interessant veddemål og har råd til å ta tapet om så skulle skje.
Dermed reiser det seg en rekke nye og påtrengende spørsmål. Slike investeringer i andres saksanlegg har nemlig vind i seilene blant internasjonale investorer som har oppdaget nye fortjenestemuligheter ved fru Justitias føtter.
I en rapport bestilt av EU-parlamentet, «Responsible private funding of litigation», peker forskerne blant annet på faren for oppblåste saksomkostninger, galopperende antall opportunistiske krav og krav som helt mangler rettslig grunnlag. Det pekes også på at søksmål kan bli reist av rent strategiske grunner for å ramme konkurrenter. Kanskje også mot parter man antar ikke har anledning til å påta seg prosessrisikoen eller som av andre grunner vil søke et forlik fremfor en rettssak.
Endelig vil en slik utenforstående, uavhengig agent kunne tenkes å ha interesser som ikke sammenfaller med parten som er finansiert. Som den sterke part vil dermed spilleren kunne øve selvstendig innflytelse på utfallet av tvekampen i rettssalen.
Som resultat av rapporten har EU-parlamentet anbefalt en ordning for godkjennelse av slike utenforstående finansiører av rettssaker og med retningslinjer for utformingen av denne. For å sikre at saksøkere får «effektive muligheter» for å gjøre bruk av slik finansiering.
I Norge tar de etiske reglene for advokater sikte på å forhindre faren for en slik sammenblanding av interesser med klienten som forskerne peker på i EU- rapporten. En advokat har blant annet ikke anledning til å avtale et vederlag som skal utgjøre en viss andel av partens gevinst hvis saken vinnes. Slik det ofte skjer for eksempel i USA.
Tanken er at advokatens uavhengige stilling skal borge for at de råd han gir er gitt uten tanke på egeninteressen. Det kan nok iblant skorte på denne uavhengigheten fordi vi vet at et heldig utfall og en takknemlig klient gjerne ender opp med et høyere salær enn ved en tapt sak. Enkelte saker har dessuten en slik nimbus omkring seg, av juridiske, politiske eller andre grunner, at advokaten kan fristes til å sole seg i glansen av et mulig vellykket resultat.
De etiske rolleforventningene som hviler på advokater både i Norge og våre nærmeste naboland bør imidlertid fastholdes – og snarere styrkes – for den verdi de har for klienten og tilliten til standen. Dersom det åpnes for utenforstående – og gjerne utenlandske – aktørers inntreden på bakerste benk i rettssalen, åpnes det samtidig for en trojansk hest som kan vise seg å bli til langt mer skade enn nytte for rettspleien.
Forhåpentligvis vil derfor den anbefalte ordningen for godkjennelse av slike tredjeparter ikke bli innført her til lands. Slike arrangementer kan ikke forhindres eller reguleres via lovgivning, men bør motarbeides ved at advokatene fraråder sine klienter å gå inn på dem.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.