Slutter vi å snakke sammen, har vi alle tapt

Noe i familien min knuste den dagen. Noe vi aldri har klart å lime sammen igjen. Tilliten til våre medmennsker, kanskje. Evnen til å knytte oss til andre mennesker. Jeg kan ikke helt sette ord på det. For vi gjør ikke det, i min familie. Vi snakker ikke om det som lever i og mellom mennesker. Følelser. Forbindelser. I stedet holder vi taler. Skriver leserinnlegg. Jobber. Holder oss oppdatert og opptatt. Det er enklere sånn.

Hver dag de siste ni ukene har jeg tenkt på hvor uendelig mye som knuser i så uendelig mange familier akkurat nå. På Gaza. På Vestbredden. I Israel. Og her hjemme i Norge. Jeg tenker på hvor mange håp, liv og fremtidsdrømmer som ligger begravd på sletta etter en musikkfestival og i restene av en kibbutz i Israel. Eller i de endeløse ruinene av hjem, sykehus, skoler og flyktningeleirer i Palestina. På hvor mange generasjoner dette vil ta å reparere. På hvor fristende det er å snu seg bort fra et slikt kollektivt traume og blodbad. Og hvor viktig det er at vi ikke tillater oss selv å gjøre det!

Menneskelivene og tilliten som er gått tapt, kan ikke reddes. Det vi fremdeles kan gjøre noe med, er fremtiden. Vi har ingen tid å miste.

Birgit Amalie Nilssen

Programansvarlig ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter

Etter 7. oktober er den offentlige samtalen blitt hardere. Det uenighetsfellesskapet demokratiet vårt er og må være, knaker i sammenføyingene. Uansett hva jeg sier i denne kronikken, vil jeg få skarp kritikk. Det er fristende å tie stilt. Men å bli stille akkurat nå, er et svik. Et svik mot alle som virkelig trenger at vi snakker sammen. Trenger at vi løfter frem moderate stemmer åpne for dialog. For om vi slutter å snakke sammen, har vi alle tapt.

Når jeg skal finne svar på spørsmålene jeg har om farfaren vi aldri snakker om i familien min, er det i Nasjonalbibliotekets samling av gamle aviser jeg leter. For hvorfor ble egentlig min farfar, en purung, sivil fabrikkeier, drept av britiske bomber en dag han skulle inn og inspisere den nye nødutgangen på fabrikken sin? Nødutgangen han var så stolt over. Nødutgangen han aldri fikk åpnet.

4. oktober 1941 omtaler Haugesund Dagblad min farfars dødsfall som enda et tap i en uforståelig krigsform: Krigen mot sivilbefolkningen. Et tragisk uhell slås opp som et villet angrep på sivile. Tyskerne omtales som de snille og britene som de onde. Nazistenes fremgang hylles som en seier for menneskeheten. Hitler selv siteres på første side: Fredens verk vil sørge for å forevige hans navn, sier han. Leserne advares mot spredning av falske og giftige nyheter om at krigen snart er over.

Selv om denne gamle avisen er tragisk lesing, gir den meg en underlig form for trøst. Den minner meg om at selv den blodigste krig kan bli til fred. Og om at propaganda er en del av enhver krig. Sannheten er enhver krigs første offer.

Kampen om sannheten utfordrer oss nok en gang. Brutaliteten i Hamas sitt terrorangrep og den totale nådeløsheten i de israelske motangrepene, viser oss de aller mørkeste sidene av menneskeheten. Sterke krefter vil ha oss til å velge side, og skyr ingen midler i kampen om vår ubetingede lojalitet. Jo flere som står imot dette presset og velger side med universelle menneskerettigheter for sivile på begge sider, jo større blir sannsynligheten for fred.

I syv dager ble våpnene lagt ned. Midlertidig. Men selv en midlertidig pause er et håp å holde fast i. Et håp om at dialog og diplomati kan ta over for kuler, bomber og blod. Et håp om at en urettferdig krig kan føre til en rettferdig fred. En fred der israelere og palestinere for første gang kan leve likeverdige og frie liv.

Også her hjemme trenger vi våpenhvile. Den pågående krigen splitter samfunnet vårt. Det er forståelig. Smerten i jødiske og palestinske minoritetsmiljøer er enorm. Vi skal ikke venne oss til at barn blir kidnappet eller drept. Vi skal ikke venne oss til angrep på sivile. Vi skal ikke akseptere voksende antisemittisme, islamofobi og rasisme. Vi skal ikke akseptere okkupasjon, apartheid og undertrykkelse. Historiebevissthet krever at vi snakker sant om mange ting på en gang.

Vi må snakke sant om antisemittismens grufulle historie her hjemme i Norge. Vi må snakke sant om Holocaust. Vi må snakke sant om det sviket den industrielle masseutryddelsen av jøder var mot et helt folk. Om hvordan det kunne skje. Om konsekvensene av dette i dag. Vi må snakke sant om at jøder har grunn til å passe på at Europa ikke svikter dem. Igjen.

Vi må snakke sant om Nakba. Vi må snakke sant om massefordrivelsene av palestinere ved opprettelsen av staten Israel i 1948. Vi må snakke sant om krigene før og etter. Vi må snakke sant om det rasistiske og koloniale aspektet ved denne konflikten. Og vi må snakke sant om Vestens dobbeltmoral og ansvarsfraskrivelse.

Vi som lever i dag, har ikke skyld i avgjørelser tatt av andre mennesker i en annen tid eller på et annet sted. Det vi har et ansvar for, er hvordan vi forholder oss til disse avgjørelsene i dag.

En gang skal det bli fred i Midtøsten. En gang skal de som i dag kriger, forsones. Og en forsoningsprosess må begynne med å snakke sant. Sannhet og forsoning. Det er mitt håp for Midtøsten på lang sikt. Akkurat her, akkurat nå, er håpet mitt at vi våger å lytte til de vi er aller mest uenige med her hjemme. Virkelig lytte. For å lytte, er en nødutgang som er åpen. Fremdeles.

Slutter vi å snakke sammen, har vi alle tapt.