Bakgrunnen var en klagesak om tiltak langs Otra der statsforvalteren ga klageren medhold med pålegg til kommunen. Saken hadde overskriften: «Livredde for å gå videre med strandsti». Artikkelen utviklet seg til et mer generelt angrep på statsforvalteren anført av varaordfører Eivind Drivenes. Kritikken ble understøttet av stortingsrepresentant Mykjåland og statsråd Gjelsvik, som begge fikk uttrykke stor forståelse for det kommunale selvstyret versus statsforvalterens innblanding i arealpolitikken.

Statsforvalteren er en viktig del av vår rettssikkerhetsmyndighet som klageinstans for kommunale vedtak, som tilsynsmyndighet og samordning av statlige virksomheter og deres arbeid mot kommunene. At en lokalpolitiker kan uttrykke frustrasjon er til å forstå, men at et regjeringsmedlem og en stortingsrepresentant uttrykker liten forståelse for den oppgaven statsforvalteren er pålagt, er ikke bare underlig, men også alvorlig.

Plan- og bygningsloven er tillagt kommunene som styrer arealbruken gjennom arealplaner eller dispensasjoner. For dispensasjoner som den aktuelle saken i Vennesla hadde sin bakgrunn i, er det klare vilkår nedfelt i loven for å kunne innvilges, forutsetninger som kommunene ofte omgår ved å gjøre rene politiske dispensasjonsvedtak. I slik saker har statsforvalteren en kontrolloppgave. Naturvernforbundet ser at kommunenes dispensasjonspraksis er ganske utbredt, politisk begrunnet og ikke etter lovens forutsetninger. Når lokalpolitikere og næringsaktører retter sterk kritikk mot statsforvalteren i arealpolitikken, er det å rette «baker for smed», og bidrar til å undergrave statsforvalterens oppgave.

Statsforvalteren utfører jobben som Stortinget har pålagt ved å følge opp statens interesser og føringer og påse at lovverk overholdes. I dag innebærer det også å bidra til å redusere forbruket av natur. Det synes mange kommuner å ha problemer med å forholde seg til gjennom luftige planer ofte i konkurranse med andre kommuner (batterifabrikker, datalagring, havvindrelatert virksomhet, fritidsbebyggelse, råstoffuttak) gjennom forbruk av intakt natur over mange kvadratkilometer. Det er god grunn til å ha en overordnet myndighet i noe så viktig som å forvalte naturen vår.

Agder fylkeskommune har gjennom sitt banebrytende arbeid med arealregnskap fortalt oss at det fram mot 2050 i Agders 25 kommuner er avsatt 630 km2 til ulike utbyggingsformål, hvorav 55 % er til fritidsbebyggelse. Til sammenlikning er Kristiansand kommunes areal 644 km2. Tallene sammenfaller med Sabimas «naturbarometer», 2023 og da er naturforbruket ett av de tema som ble undersøkt. Her kommer mange Agderkommuner svært dårlig ut. Nordre Follo inntar plass nummer 4 på denne lista og kan fremstå som et eksempel til etterfølgelse fordi kommunen har nedfelt mål om arealnøytralitet. Det innebærer null tap av natur i den fremtidige utviklingen av kommunen.

Det arealforbruket som mange kommuner i Agder har planer for i nær framtid, har også en etisk side. Hvilken frihet gir det Agders innbyggere om 50 – 80 år om vi fortsetter å forbruke naturkapitalen slik vi har tillatt oss de seneste årene, og som det ser ut til at mange kommuner vil fortsette med?

Naturen er en ikke fornybar ressurs og forvaltes gjennom et sammensatte lovverk hvor mange og kompliserte avveininger skal gjøres og hvor det er knyttet store økonomiske interesser. Naturvernforbundet erfarer at den lokale arealforvaltningen ofte har et kortsiktig perspektiv der (lokale) økonomiske interesser i stor grad får dominere. I noen kommuner er det også svak miljøfaglig kompetanse kombinert med laber politisk interesse for natur og artsmangfold, en fagkompetanse som statsforvalteren besitter. Dessverre ble statsforvalteren sterkt vingeklippet da Solbergregjeringen tiltrådte i 2013. Tallet på innsigelser skulle ned, noe Kommunal Rapport dokumenterer skjer. Støres regjering har gjort lite for å tilbakeføre autoritet og tiltrengte ressurser til statsforvalteren.

«Klima- og naturkrisen er en og samme sak og de må løses sammen….. Nå skal vi følge opp avtalen hjemme. Nå er det naturens tur…..»

Dette har Barth Eide lovet oss etter at han underskrev Naturavtalen i Montreal i desember i fjor. Naturvernforbundet venter på oppfølgingen, og det må særlig skje i kommunene fordi arealforvaltning innebærer forbruk av arealer, ressurser og energi, tre områder hvor de globale klima- og naturkrisene krever sterk reduksjon spesielt i rike land som vårt. Plan- og bygningsloven er et viktig redskap til redusert forbruk. Inntil regjeringen engasjere og motiverer oss for oppfølging av Naturavtalen, bør kommunene med de nyvalgte politikerne og påtroppende ordførere foregripe en «grønn snuoperasjon» med mål om å redusere naturforbruket og styrke artsmangfoldet.

Veien dit går gjennom samarbeid med statsforvalteren, ikke obstruksjon.