Den siste tiden har mange styrere og særlig rektorer i Kristiansand fått et forferdelig oppdrag. Det har vært et såkalt «økt merforbruk» på 25 og 60 millioner for henholdsvis barnehage og skole. Lederne, i samarbeid med medbestemmelsesgruppene, har fått i oppdrag å lage en oversikt over sparetiltak som vil gi budsjettbalanse i 2023.
Her er noen forslag som må vurderes: redusere bruk av spesialundervisning, slå sammen klasser, redusere bruk av vikarer ved korttidssykdom, redusere antall ressurser i delingsfag som for eksempel mat og helse og musikk, fjerne all bruk av tolærersystem, redusere ledelsesressurs og redusere ressursbruk i læringsmiljøsaker. Dette er selvsagt svært oppsiktsvekkende og dramatiske kuttforslag. I sammenheng med sparetiltakene har de også utarbeidet risiko- og konsekvensanalyser for hva de foreslåtte sparetiltakene kan føre til. Jeg har vært i kontakt med flere ledere og tillitsvalgte om situasjonen, og det gjør sterkt inntrykk når jeg leser sparetiltakene som foreslås og ROS-analysene som følger med.
Ved en av byens skoler beskriver ROS-analysen at opp mot 40 prosent av elevene ikke vil kunne få den spesialundervisningen de har krav på. Videre vet alle som jobber i barnehage eller skole, at når enhetene skal redusere bruk av vikarer ved korttidsfravær, er spesialundervisning det første som forsvinner. Barn og elever i sårbare situasjoner har vært en gjenganger siden Norge ble stengt av korona. Under lærerstreiken hørte vi de samme stemmene og bekymringen igjen. Hallo? Hvor er de stemmene nå?
Kvalitet og økonomi henger tett sammen. Stramme økonomiske rammer over tid vil kunne føre til negative konsekvenser vi kanskje ikke ser før om noen år.
Utdanningsforbundet mener det er langt mer fornuftig å prioritere barn og unge gjennom tidlig innsats og forebyggende arbeid fremfor å sette i verk kostbare tiltak for barn og unge voksne som står i fare for å falle utenfor samfunns- og arbeidsliv.
Utdanningsforbundet har lenge vært bekymret for om rammene i det hele tatt er tilstrekkelige for å drive innenfor lovpålagte krav. At mange skoler og barnehager ikke klarer å holde budsjettet, er ikke et tegn på dårlig økonomisk ledelse, men et tydelig tegn på underfinansiering av sektoren. Mange skoler har elever med utfordringer som krever ekstra bemanning eller andre kostbare tiltak. Det er i liten grad rom for slike tiltak i budsjettet. Det resulterer i et generelt dårligere skoletilbud i kommunen.
Jeg opplever at administrasjonen deler vår bekymring omkring rammene som gis. For å kunne levere og utvikle gode tjenester innenfor oppvekst, må ressursene og handlingsrommet innenfor området bli bedre. Det vil også kreve større statlige overføringer til kommunene!
Det er også en stor bekymring for et økende antall barn som henvises til en allerede presset PP-tjeneste. Henvisninger til HABU med mistanke om ADHD eller barneautisme har også økt drastisk de siste årene. Barn som strever, gir seg også utslag i en stor mengde avvik knyttet til vold og trusler mot ansatte.
Elevundersøkelsen viser også at andelen elever som opplever mobbing øker. Fra 5.-10. klasse ligger mobbetallene Kristiansand over landsgjennomsnittet på de fleste trinn. Jeg stiller spørsmål om de økonomiske rammene til oppvekstsektoren er tilstrekkelige og tar inn over seg det endrede utfordringsbildet vi forholder oss til.
Det blir ikke billigere å drive en kommune hvis det vi sparer på, er barn.
Jeg er bekymret for barna og elevenes tilbud, men jeg har en like stor bekymring for lærerne og lederne i barnehage og skole som hver eneste dag står i dette presset. Med alle sparetiltakene og konsekvensene av dem, vet jeg at faren for sykemeldinger er stor. Oppgavene, ansvaret og forventningen står overhodet ikke i stil med tiden og ressursene de får til å utføre. Dette har vært en utvikling over tid. Det er nok nå! Det er på tide at det kommuniseres tydelig ut fra politikere og administrasjon om hva foreldre og foresatte kan forvente av barnehagen og skolen til barna sine. Det finnes grenser for hva barnehagen og skolen skal ta ansvar for å løse med stadig strammere budsjetter og økende utfordringer med barna som nevnt over. Flere barn må få behovene dekket innenfor det ordinære tilbudet, ble det uttalt av oppvekstdirektør i Kristiansand kommune. Jeg lurer veldig på hvordan de ser for seg at dette skal gjøres.
Det blir ikke billigere å drive en kommune hvis det vi sparer på, er barn. Vi må endre kurs. Vi må legge mer innsats og ressurser i det vi vet fungerer, nemlig forebygging. Skal vi klare det, må vi starte med å bygge en oppvekstsektor som nettopp ruster barn og unge for utdanning, arbeidsliv og deltakelse i samfunnet. For å lykkes med det må mulighetene for hver enkelt til å lykkes, mestre, utvikle lærelyst, relasjoner og glede økes, ikke reduseres.
Hva mener du? Du kan sende et debattinnlegg til debatt@fvn.no
Innlegget må være minst 1000 tegn, og kunne stå for seg selv.
Les mer her om hvordan du skriver et godt debattinnlegg.