Fokuset på begrepsforståelsen hemmer det forebyggende arbeidet

Når det kommer til begrepet mobbing, er det en haug med ulike definisjoner, hvor alle de forskjellige spesialistene på området prøver i korte trekk å romme alt hva mobbing innebærer.

For å lage en definisjon som skal kunne brukes og forstås av de fleste – også de barn og unge som faktisk opplever mobbingen, er det hensiktsmessig at det er forståelig. Derimot ser vi igjen og igjen at definisjonen til slutt må utelukke og begrense innholdet. Dette fører da naturligvis til at begrepet blir for snevert.

Begrepet mobbing er for meg blitt et ord jeg ikke lenger vil bruke. I stedet for å bruke det til kunnskapsberikelse, opplever jeg at det brukes til å avgrense og avvise. Begrepet rommer ikke det alvoret mobbing faktisk innebærer og forårsaker av konsekvenser – ei heller er det inviterende nok til elevens egen opplevelse og risikofaktorer.

Som sosionom har jeg daglig samtaler med barn og ungdom som opplever alt ifra selvmordstanker til mobbing. Det jeg ofte opplever er at det er mer håp i de som opplever å gå med selvmordstanker enn det er hos de som opplever mobbing. Hvem skulle trodd det?

Det å daglig oppleve at «Ingen bryr seg», «Jeg har sagt ifra, det skjedde ingenting», «Jeg tør ikke si fra igjen, fordi det ble et stort styr sist gang» gjør noe med et menneske. Dette er eksempler på ting som går igjen hos ungdommer jeg snakker med.

Det finnes mye forskning på hva det gjør med et barn å ikke bli hørt, sett og anerkjent. En ting man ser og kan kjenne seg igjen i er at om man hører noe ofte nok, begynner man å tro på det. Mobbing svekker ikke bare bildet du har av deg selv, det kan rett og slett forvrenge det helt. Risikoen for å utvikle kognitive svekkelser og utfordringer med relasjoner i voksenlivet er store.

En årsak til dette er ikke bare de brutale handlingene som utføres i seg selv, men opplevelsen av å ikke ha en trygg voksen å gå til når det vonde skjer – ikke bli tatt på alvor, og kontinuerlig må kjempe for egne rettigheter. Ved at barnet deler vonde hendelser med deg, gir de deg en bit av seg selv. De gir deg kontrollen over det mest sårbare i deres liv, og det skal vi ta svært alvorlig.

Når man skal skape en ny definisjon eller snakke om mobbing generelt, er det hensiktsmessig å ta en titt på hvem som sitter med pennen i hånda. Jeg bemerker meg ofte at det gjerne er den eldre generasjonen – de som enda ser for seg mobbing slik den ble oppfattet å foregå før den virtuelle verden.

Det som ofte går igjen i definisjonen av begrepet er at det skal være ondsinnede handlinger som foregår over tid, gjentatte ganger. Med understrek på sistnevnte. Det er ikke nok med symbolbruk i sosiale medier, stygge blikk i ganga, med skjellsord. Det må skje flere ganger. Men hvor mange ganger da? Hvor mange ganger må det skje før barnet eller ungdommen har rett til å si ifra, rett til kravet på en god skolehverdag?

Vi prøver å finne på flere unnskyldninger til å ikke ta tak i problemet. Slik som at det ikke har skjedd lenge nok, ofte nok, det er ikke ille nok. Jeg har forståelse for at vi også har et samfunnsoppdrag om å klargjøre barn og unge til å håndtere det livet kan by på av utfordringer, derimot er ikke det det samme som å overse og unnskylde det vonde som skjer og oppleves for enkeltindividet.

Oppgaven vår er å ta imot, spørre, veilede, og støtte i det som oppleves sårt og vondt.

Mobbing er ikke lengre et enkelt definerbart begrep som kun rommer negative handlinger som skjer gjentagende over tid. Det er barnets egen opplevelse av en situasjon. Det er ikke enkelt å fange opp lengre, det er ikke enkelt å definere. Mobbing er ikke mobbing lengre.

Vi må la barnet få selv bestemme hva som regnes som mobbing, og så må det være nok for å bli tatt på alvor.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.