En kriminolog fra New Zealand reiste for snaut tjue år siden til de nordiske landene for å lære mer om den nordiske kriminalomsorgsmodellen. Han var fortvilet over utviklingen i mange vestlige land med drastisk økning i fangetallene og dårligere fengselsforhold.

Kriminologen het John Pratt, og i 2008 skrev han to artikler om «den nordiske eksepsjonalismen». Argumentet hans var at de nordiske landene skilte seg positivt ut med en mer moderat bruk av fengselsstraff, og mer humane fengselsforhold.

Forklaringen han utviklet var historisk og kulturell. Han mente den nordiske velferdsstatsmodellen sprang ut av likhet, fellesskap og solidaritet. I land hvor slike verdier er viktige, er man mer tilbakeholden med straff. Når folk bryter loven og må sone straff, har samfunnet et ansvar for å forhindre at det skjer igjen. Over tid utviklet derfor de nordiske landene en mer inkluderende og human kriminalomsorgsmodell.

Pratts ideer har møtt kraftig kritikk, men har også fått mye støtte. I et stort forskningsprosjekt jeg deltok i testet vi Pratts påstand, ved å sammenlikne norske og engelske fengsler. Vi fant at soning i norske fengsler oppleves mer konstruktivt og mindre smertefullt enn i de engelske.

Jeg mener derfor at Pratt hadde mye rett da han for femten år siden beskrev den nordiske kriminalomsorgsmodellen som ‘eksepsjonell’. Men en av flere svakheter ved analysen hans var den ensidige vektleggingen av kulturelle og historiske forklaringer. Det han la for lite vekt på var økonomi. En god kriminalomsorg koster rett og slett en god del penger. Humanitet i fangebehandlingen er et budsjettspørsmål.

Og budsjettene til kriminalomsorgen har blitt kuttet år for år. Det begynte med den forrige regjeringens ABE-reform, hvor kriminalomsorgen, i likhet med andre offentlige virksomheter, ble pålagt årlige, prosentvise kutt. Og siden har det fortsatt. I forrige uke meldte NRK at kriminalomsorgen i år må kutte 122 millioner kroner.

Agder fengsel er landets nyeste fengsel. Da det åpnet for tre år siden uttalte daværende justisminister Monica Mæland til VG at «dette må jo komme til å bli Norges beste fengsel på kriminalomsorg. Hvis vi ikke klarer det her, har vi ikke gjort jobben vår». Nå må fengselet kutte 80 millioner kroner de neste fem årene. For å klare en slik innsparing må man ha færre folk på jobb.

De som kjenner kriminalomsorgen, enten som fange, betjent eller besøkende, vet at færre folk på jobb betyr dårligere kriminalomsorg. Færre folk på jobb betyr stort sett mer isolasjon, mer frustrasjon, mindre fellesskap, flere negative hendelser og en mer utrygg hverdag. Færre folk på jobb gjør straffegjennomføringen mer smertefull for innsatte, og mer frustrerende for ansatte.

Færre folk på jobb betyr stort sett mer isolasjon, mer frustrasjon, mindre fellesskap, flere negative hendelser og en mer utrygg hverdag.

Det er med andre ord mye som tyder på at Monica Mæland og hennes etterfølgere ikke har gjort jobben sin, for det er lite som tyder på at 80 millioner i budsjettkutt er det som skal til for å gjøre Agder fengsel til «verdens beste fengsel» de neste fem årene.

I 2019 skrev leder av Oslo fengsel, Nils Finstad, en kronikk på NRK Ytring som gjorde stort inntrykk på mange. Han var fortvilet over at så mange av fangene i fengselet han var leder for, satt så mye isolert på cellene sine – ofte 21-22 timer i døgnet. Fangene satt ikke isolert fordi de hadde oppført seg dårlig, men først og fremst på grunn av en gammel bygningsmasse og dårlig bemanning. Dette er en form for isolasjon som domstolene har definert som både ulovlig og umenneskelig. Han lanserte et interessant spørsmål: Har den internasjonale rosen av norsk kriminalomsorg gjort oss blinde for de store isolasjonsutfordringene vi har?

Jeg vil vri litt på denne tankerekken: Har vi blitt så vant til å tenke at det ligger i vår kultur å ha en human kriminalomsorg, at vi helt har glemt at kvalitet koster?

Har vi blitt så vant til å tenke at det ligger i vår kultur å ha en human kriminalomsorg, at vi helt har glemt at kvalitet koster?

Det kan imidlertid være at våre folkevalgte ikke har glemt noe som helst. Det kan nemlig også være at kuttene i kriminalomsorgens budsjetter skyldes en politisk dreining på Stortinget og i regjering. Strupingen av budsjettene til kriminalomsorg kan rett og slett tolkes som uttrykk for en mer straffeorientert og hard kriminalomsorgspolitikk.

Hvis denne tolkningen har noe for seg, så ser våre folkevalgte ut til å være i utakt med folket. En fersk undersøkelse fra NOVA og OsloMet viste at nordmenn ser ut til å ha blitt mindre straffeorientert de siste ti årene. Det er færre nå enn før som går inn for lengre fengselsstraffer (fra 63 prosent i 2010 til 38 prosent i 2022). Det er stor oppslutning om rehabilitering som formål med straff. Det er lite som tyder på at det norske folk skriker etter mer straff og en hardere kriminalomsorg – snarere tvert imot.

Kvalitet koster, og det på to forskjellige måter: Det koster penger å drive en god kriminalomsorg, for man må ha nok gode folk på jobb. Det koster også å ha en dårlig kriminalomsorg – både i kroner og øre og i menneskelig smerte. Våre folkevalgte bør snart bestemme seg for hva slags kriminalomsorg de ønsker vi skal ha.