Deretter var jeg aktiv i gjennomføringen av det vi var blitt enige om. Til sist fikk jeg gleden av å oppleve effekten av våre tiltak under de første ni månedene av covid-pandemien.

Min opplevelse av den offentlige debatten de seneste månedene er at svært få er klar over hvor vesentlig beredskap og samfunnsmedisin er for at en kommune skal kunne håndtere slike hendelser som covid. Men det er også svært mange oppgaver i «fredstid» som krever en høy og spesialisert kompetanse innen dette området. Denne kompetansen er ikke enkel å få tak i for små kommuner.

Jeg nevner nedenfor noen av «mine» fagområder der konsekvensen av en oppsplittet kommune vil kunne ha alvorlige negative konsekvenser. Jeg forutsetter at eventuelle nye kommuner må håndtere disse utfordringene på egen hånd; det er lite sannsynlig at rest-Kristiansand i vil være interessert i å forsyne disse med slik kompetanse/ressurs.

1. Miljørettet helsevern (MHV):

Dette var ikke dekket godt nok i «gamle» Søgne og Songdalen. Som i så mange andre mindre kommuner, ble det drevet av kommuneoverlegene ved siden av alt annet arbeid, og uten dedikert ansatt personale. Gamle Kristiansand hadde to ansatte saksbehandlere/ingeniører i tillegg til at kommuneoverlegen hadde avsatt en ganske stor ressurs for å følge opp dette feltet. Kvaliteten på arbeidet har vært svært god, og MHV i Kristiansand er blitt ansett som meget velfungerende nasjonalt. Det har vært arbeidet mye med å få MHV sine innspill tidlig inn i kommunale plansaker etc., og det lyktes man med. Etter kommunesammenslåingen ble det opprettet en tredje stilling.

Konklusjon: Betydelig kvalitetsforbedring av MHV i de nye kommunedelene, stor fare for reduksjon i dette arbeidet ved en kommunedeling.

2. Kommuneoverlegefunksjonen:

Ressursene fra Søgne og Songdalen ble overført til den nye kommunen, og i kombinasjon med tidligere assisterende kommuneoverlegestillinger i Kristiansand, fikk vi et sterkt og kompetent samfunnsmedisinsk fagmiljø, mulighet for «spesialisering» innen fagområder, men også mer robust bemanning ved fravær og ferier. Det er vanskelig å se hvorledes vi hadde maktet å håndtere covid i 2020 uten den ekstra ressursen som vi fikk fra gamle Søgne og Songdalen.

Konklusjon: Det vil bety en utarming av fagmiljøet både i rest-Kristiansand og et betydelig dårligere fagmiljø i de utskilte kommunene.

3. Smittevern:

Kristiansand har hatt en dedikert smittevernoverlege de siste 30 år, dette har sikret faglighet, kontinuitet i arbeidet og helt ajourførte planer (smittevern-og pandemiplan). Kristiansand har også de senere år hatt en ressurs som hygienesykepleier, noe som har sikret et svært godt infeksjonskontrollprogram i institusjonene, og ikke minst løpende rådgivning innen smittevern. En deling vil utarme fagmiljøet i en tid da smittevern har vist seg å være en svært viktig del av det samfunnsmedisinske arbeidet i kommunene.

Det finnes ingen gode argumenter innen feltene som jeg har beskrevet ovenfor som tilsier at en deling av kommunen vil være bedre enn dagens situasjon, snarere tvert imot.

4. Sosialmedisin:

Kristiansand har hatt dedikerte kommuneoverlegeressurser innen psykiatri og rusmedisin i mange år, fordelt på to assisterende kommuneoverleger. Dette er spisskompetanse som var mindre omfattende i Søgne og Songdalen. Disse har hatt stor nytte av å bli knyttet til det fagnettverket i «gamle» Kristiansand .

5. Beredskap:

Kommmuneoverlegen i gamle Kristiansand har vært tungt involvert i det daglige arbeidet med beredskap, og det sikret at medisinsk-faglig rådgivning til beredskapsorganisasjonen var på plass fra første dag i covid-pandemien.

Men det har også medført mye god fagutvikling innen mange deler av beredskapen.

Konklusjon: Beredskapsarbeid er et daglig, kontinuerlig arbeid, og deltakelse av kommuneoverlegen er viktig. Det er sannsynlig at eventuelle kommuneoverleger i utskilte kommuner vil ha lite kapasitet til å delta kontinuerlig i dette arbeidet.

6. Rekruttering:

Det er mange erfaringer fra vårt område om at det er vanskelig å rekruttere høyt kompetent personale, som samfunnsmedisinere, psykologer etc. Ved ansettelsen av kommuneoverlege i gamle Kristiansand i 2013, etter annen gangs utlysning, var det kun én søker som hadde den kompetansen man etterspurte. Da stillingen i Nye Kristiansand ble utlyst i 2020, fikk man seks søkere. Alle fylte kompetansekravene i utlysningsteksten. Jeg er ikke i tvil om at en av grunnene til dette ligger i det jeg har beskrevet ovenfor: Stillingen som kommuneoverlege i Kristiansand er blitt betydelig mer attraktiv fordi den har flere gode kolleger som assisterende kommuneoverleger, et godt bemannet MHV og et smittevern som fungerer godt og med dedikert personale.

Hovedkonklusjon:

Det finnes ingen gode argumenter innen feltene som jeg har beskrevet ovenfor som tilsier at en deling av kommunen vil være bedre enn dagens situasjon, snarere tvert imot. Det vil bety utarming av fagmiljøer og redusert sannsynlighet for rekruttering av dyktige medarbeidere. En del av problemene vil kunne løses ved et intenst interkommunalt samarbeid, men dette vil uansett være en løsning som gir dårligere koordinering og styring av tjenesten.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.