En av dem er vår tilgang til fornybar energi, primært vannkraft. Denne ressursen er en helt sentral forklaring på vår store eksport av ulike metaller, produsert i vår elektro-kjemiske industri. Men nå er vi alle blitt kjent med at dette avgjørende fortrinnet er truet ved at strømpriser er kraftig økt og vår tilgang til nok energi er truet. I denne kronikken vil jeg peke på at vi nå må se etter andre ressurser som kan bidra til å holde vår posisjon her, og da vil jeg trekke frem, merkelig nok, dyslektikerne.
De fleste er kjent med at dyslektikere er mennesker som har det vi kaller en spesifikk vanske mht lesing og skriving. Det dreier seg om opp mot 10 prosent av befolkningen. Denne gruppen er mer enn smart nok, men vanligvis ikke det vi ofte kaller skoleflink. Men hvorfor er disse en ukjent ressurs?
For å nærme seg et svar på dette, må vi se på utviklingen i landet vårt, også innenfor utdanningssystemet. For 50 år siden fikk mennesker i vårt land jobb i industrien direkte etter grunnskolen. På den tiden var det ikke like store krav til fagbrev som vi stiller i dag. Men siden har vårt arbeidsliv gjennomgått en transformasjon der kravene til formell kompetanse er kraftig økt, blant annet pga en stadig mer krevende produksjonsteknikk.
For mer enn 25 år siden fikk vi Reform 94 som utdanningsminister Gudmund Hernes lanserte. Tanken bak denne er at arbeidslivets utvikling vil være så rask at en må være innstilt på å skifte jobbarena mange ganger i løpet av karrieren, og ikke minst settes i stand til å følge med på nye fremskritt. Regjeringen mente derfor det var nødvendig at ungdommene fikk en høyere grunnkompetanse på det teoretiske planet gjennom sine år på videregående skole (vgs). En viktig strukturendring som reformen presenterte, var at alle måtte gå 2 år i vgs før de kunne tegne en lærekontrakt. For meg som da var rådgiver i u-skolen, var det en dårlig dag da statssekretær Randi Øverland presenterte reformen på en konferanse, for dette innebar at de elevene som ikke storkoste seg med lesing og skriving (dyslektikerne), nå måtte «pine» seg gjennom 2 ekstra år før de kunne ta praktiske verktøy i bruk hele dagen og derved endelig få brukt nevene. Før reformen hadde jeg opplevd at flere av mine elever på ungdomstrinnet fikk oppleve mestring da de fikk 2-3 dager i arbeidslivet hver uke som en oppstart mot en lærekontrakt. Men reformen hemmet denne muligheten da de jo nå måtte bestå vg2 for å få lærekontrakt.
Har vi da tapt noe med reformen? Etter min mening er svaret helt klart: Ja. Og begrunnelsen er at mange talenter som tidligere fikk dokumentert sin smarthet via praktisk arbeid nå må være nærmere 18 år før de kan oppleve denne praktiske mestringen. Jeg er derfor stygt redd for at industrien og byggebransjen de siste 25 årene kan ha mistet mange gode talenter pga denne reformen.
Men kanskje pendelen snart kan snu? Glencore Nikkelverk har tatt noen grep som er interessante her. Her har to operatører i et samarbeid med HMS-direktøren drevet frem Hanne-prosjektet, som har vakt nasjonal oppsikt. Begge disse operatørene har dysleksi og hadde etter hvert sett seg lei på alle de nye kravene som ble stilt for å kunne fungere på arbeidsplassen.
Kutter energiforbruk og årsverk
De 4-5 siste årene har derfor bedriften arbeidet bevisst med å se på dyslektikerne som en sentral ressurs. Dette har bl.a. medført at Dysleksi Norge spiller videre på denne tanken og nå arbeider frem konseptet Dysleksivennlig arbeidsplass der erfaringene fra Glencore ligger som en sentral kilde for deres utviklingsarbeid. I en nylig publisert artikkel fra Petroleumstilsynet som har besøkt bedriften for å se hva som kan overføres til deres bransje, kalles Glencore faktisk verdens første dysleksivennlige arbeidsplass!
I en nylig publisert artikkel fra Petroleumstilsynet som har besøkt bedriften for å se hva som kan overføres til deres bransje, kalles Glencore faktisk verdens første dysleksivennlige arbeidsplass!
Og hva har Glencore sett? Jo, dyslektikerne har en kreativitet som få andre, og har det HMS-direktøren kaller intelligente hender, jeg vil også kalle det smarte blikk. Glencore har i årevis hatt et belønningssystem for operatører og andre som har sett forbedringspotensial i ulike områder i produksjonen. Hvis disse har gitt effekt, har oppfinneren fått sin rettmessige del av økt inntjening. Gjennom årtier har derfor bedriften på område etter område perfeksjonert prosessene, og mange av disse ideene er kommet fra mennesker med dette smarte blikket.
I utgangspunktet er det jo merkelig at Glencore skal ligge her i Kristiansand. De henter jo sin malm fra gruver i Canada og når produktet er ferdig, skipes det tilbake igjen, med andre ord 14 dager på sjøen med de kostnader det medfører, og i våre miljødager heller ikke miljøvennlig. Da jeg utfordret ledelsen ved Glencore på faktum her og mente det var naturlig at bedriften lå i Canada, fikk jeg et interessant svar. «Vi har for noen år siden etablert en bedrift der, men da den skulle driftes, viste det seg at de ikke fikk den kvaliteten som ble produsert her ved Kolsdalen.» Innspill fra disse smarte blikkene gjennom mange tiår har med andre ord gitt bedriften et fortrinn som medfører at den fortsatt eksisterer, og ikke bare eksisterer, eierne har sett at kompetansen som er i dette miljøet (sammen med billig strømtilgang som de hadde da) har utløst en investering på 1,2 milliarder i form av en ny kobberfabrikk som nylig har startet opp.
Konklusjon: Vår prosessindustri er avhengig av smarthet for å kunne fortsette å være konkurransedyktig, ikke minst hvis strømprisens fortrinn forsvinner. Det er derfor flott at Glencore og nå også Elkem (tar inn 16-17-åringer uten fullført vgs-utdanning) har sett betydningen av å nyttiggjøre seg dyslektikere som tar igjen det de mangler i skoleflinkhet i praktisk smarthet, noe som fremmer vår industris konkurranseevne. Så på dette feltet peker industrien i Kristiansand ut en vei for andre!
Teksten er forkortet. Red.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.