Jeg er oppvokst i Flekkefjord, og har alltid hatt og har fortsatt en kjærlighet til sykehuset i min hjemby. Fra 2018 til 2021 var jeg avdelingssjef for kirurgisk avdeling ved Sørlandet sykehus Flekkefjord (SSF). Jeg hadde ikke sittet lenge i min nye rolle som avdelingssjef før saken om uønskede hendelser (eller «historien om de feilopererte» som NRK Sørlandet kalte den) eksploderte.

Saker fra mange år tilbake ble rullet opp, og stadig flere kritiske pasienter ønsket å fortelle om sin behandling etter hvert som saken utviklet seg. Parallelt fortalte flere ansatte om en arbeidssituasjon som over år hadde vært vanskelig og uholdbar. Dette var hendelser som hadde sitt utspring før min, nåværende administrerende direktør og daværende klinikkdirektør sin tid.

Vi satt i gang med å få oversikt over hva som var skjedd og hvordan det kunne skje. Jeg brukte ukesvis på å svare ut innsynsbegjæringer fra mediene på saker som lå år tilbake i tid og på å ha kontakt med pasienter som hadde fått behandling av «denne kirurgen». Mye av arbeidet var å avklare og dokumentere behandlingen og hvorvidt den var forsvarlig gjennomført.

Tiden var tøff for ansatte, som på grunn av det kritiske og negative søkelyset nesten ikke våget å fortelle hvor de jobbet.

Ansatte som er til stede på sykehuset 24/7 for å bistå pasienter og redde liv, mistet troen på egen arbeidsplass og de fikk hverken rom eller anledning til å fremsnakke all den gode pasientbehandlingen som ble utført.

Det var en periode preget av frustrasjon og sinne over «hvordan kunne dette skje».

Elisabeth Urstad

Avdelingssjef DPS Lister, Sørlandet sykehus HF. Hun har vært avdelingssjef for kirurgisk avdeling ved Sørlandet sykehus Flekkefjord.

Det er derfor med undring at jeg nå, fra utsiden, er vitne til vinklingen i den lokale debatten knyttet til midlertidig stenging av akuttkirurgi og traume.

Bakgrunnen for stengningen var en bekymring fra ledelsen ved SSF om at man uten nok kirurger på plass ikke kunne utføre forsvarlig helsehjelp til akuttkirurgiske pasienter, og at det vil være tryggere for disse å bli kjørt direkte til Kristiansand. Sykehuset i Kristiansand har klart å rigge seg for å ta imot disse pasientene, og ambulansen er styrket. For meg er dette et tegn på et foretak med ledelse og ansatte som sammen finner løsninger til beste for pasientene.

Og jeg blir, for å være ærlig, veldig provosert når det påstås at man ikke forsøker hardt nok å rekruttere.

Det er en kritikk rettet mot flere av oss som har jobbet beinhardt for å styrke kirurgisk avdeling ved Flekkefjord, inkludert meg selv. Vi utredet allerede på min tid Nordsjøturnus og «Tynset modellen».

Vi endte opp med å heller ikke den gangen anbefale en slik løsning der kirurger vi ikke kjente, som ikke hadde tilhørighet til sykehuset, skulle komme inn, operere – og så reise igjen, uten noen faste ansatte som kunne sikre kvalitet og oppfølging i etterkant. Vi hadde kontakt med de største universitetssykehusene og vi oppsøkte også andre mindre lokalsykehus for å lære av deres erfaringer.

Og vi lyktes i å etablere flere samarbeid. Men på områdene generell kirurgi og akuttkirurgi hvor det både da og nå er en betydelig mangel på kompetanse, lyktes vi (og jeg) dessverre ikke. De som har kommet etterpå har jobbet vel så hardt.

Jeg forundres også over at det påstås at vi i lokal ledelse ikke har fått støtte fra foretaksledelsen. Jeg fikk aldri andre signaler fra administrerende direktør enn å forsøke alle tiltak som var mulige for å sikre et akuttkirurgisk tilbud ved sykehuset i Flekkefjord – så lenge pasientsikkerheten ble ivaretatt og det var realistiske økonomiske rammer. Hva andre har opplevd med tidligere foretaksledelser kan jeg ikke uttale meg om.

Kravene som blir stilt til pasientsikkerhet har jeg opplevd som riktige og fornuftige.

Jeg registrerer at det å ansette utenlandske leger legges frem som en ny, åpenbar og relativt enkel løsning. Det må ikke fremstilles som at det å rekruttere inn en lege fra utlandet er enkelt. Misforstå meg ikke; sykehuset i Flekkefjord har svært mange høyt kompetente og dyktige leger fra utlandet. Men en slik rekruttering er et langsiktig løp. Forstår man ikke språket, ikke er en kjent og trygg deltaker i et team, ikke kjenner det norske helsesystemet eller vet hvem som er samarbeidspartnere i f.eks. en akuttkjede, så er det en risiko for pasientsikkerheten. Uansett hvor dyktig man i utgangspunktet er. Vi er mange som har jobbet på sykehuset i Flekkefjord som har kjent også slike erfaringer på kroppen, og det er ikke noe som bør gjentas.

Skal man klare å beholde og videreutvikle kompetansen som finnes ved sykehuset i Flekkefjord i dag, må både nåværende og fremtidige ansatte vite at det er gode planer for videre sikker drift. Planene må være basert på tillit, og ikke på kritikk og mistro. På en slik måte kan man sikre mulighet for faglig utvikling sammen med andre dyktige kollegaer i foretaket, og skape et miljø som i kraft av eget opparbeidet omdømme vil virke rekrutterende.

Jeg tror ikke at spesialisthelsetjenesten i Agder kan klare seg uten hverken fagkompetansen eller arealet som finnes ved SSF. Jeg hører heller ikke noen fra foretaksledelsen si noe annet. Jeg vil oppfordre politikere, befolkningen og andre om å gi sykehusets ledelse og ansatte støtte og arbeidsro, og tro på at deres førsteprioritet er gode og trygge helsetjenester for befolkningen – utført av kompetente fagfolk.