De fleste har hørt om tvileren Thomas, men han er ikke den eneste. Da Maria Magdalena og andre kvinner rapporterte at Jesus var oppstått fra graven, fortelles det at disiplene oppfattet det som tøv og trodde dem ikke (Lukas 24,11). Dette indikerer en generell skepsis blant disiplene da de først hørte nyheten. De endte imidlertid opp med å tro. La de da fornuften til side? Og hva med de millioner av mennesker som i ettertid har bekjent sin tro på oppstandelsen?
Troen på oppstandelsen kan i vår tid begrunnes, et overraskende resultat fra nyere historisk-kritisk forskning som ikke alle er klar over. At Jesus sto opp fra de døde, fremstår som den beste forklaringen på historiske fakta. Skeptikere kan tvile på slike mirakler, men ikke uten problemer. Dette blir tydelig ved å kritisk vurdere argumentene og alternative forklaringer.
Forskere analyserer gamle tekster, arkeologiske funn og vitnesbyrd for å rekonstruere hendelser fra fortiden. Når vi anvender denne metoden på hendelsene rundt Jesu død, finner vi en mengde historiske data – data som støtter historiske fakta: for eksempel at Jesu grav ble funnet tom og at hans disipler oppriktig trodde de hadde møtt ham levende etter hans død. Slike fakta beviser ikke at Jesus sto opp fra de døde, men dette dreier seg om historisk forskning. Beviser i streng forstand finnes neppe andre steder enn innenfor matematikk og logikk. Det fornuftige spørsmålet er ikke om det finnes bevis, men om hvilken forklaring på de historiske fakta som er den beste.
Ralph Henk Vaags
professor i filosofi, Universitetet i Agder
Hypotesen om at Jesus sto opp fra de døde, er selvsagt ikke det eneste alternativet. To eksempler er at Jesu døde kropp ble stjålet og at disiplene var utsatt for massehallusinasjon. Men slike hypoteser passer dårlig med historiske fakta, og reiser flere spørsmål enn de svarer på. Til sammenligning gir hypotesen om at Jesus faktisk sto opp fra de døde en sammenhengende og tilfredsstillende forklaring på den tomme graven og opplevelsene til hans etterfølgere, samt en rekke andre fakta.
Men bør en forsker trekke en slik konklusjon? Vel, der er historikere uenige. Noen holder fast på det som gjerne kalles «metodologisk naturalisme»; det innebærer at man forbyr seg selv å uttale seg om overnaturlige hendelser. Andre regner oppstandelsen som en historisk hendelse, hvis den i det hele tatt fant sted. Dermed gir det mening å forholde seg til påskens begivenheter med en vitenskapelig åpenhet, og la argumentene fortelle oss hva som er mest troverdig eller sannsynlig.
Oppstandelsestroen trenger heller ikke være i konflikt med naturlovene.
Det krever et stykke intellektuelt mot å trekke en positiv konklusjon om Jesu oppstandelse, og det er lettere å finne den slags mot blant filosofer. Filosofer som kjenner vitenskapsfilosofien, ser klart hva som ligger under metodologisk naturalisme, og hvilke forutsetninger som gjøres – forutsetninger som langt fra er selvsagte. Denne formen for naturalisme har sin berettigelse innenfor naturvitenskapene, men har en skjør plass innenfor vitenskaper som historie.
Oppstandelsestroen trenger heller ikke være i konflikt med naturlovene. Alt kan ha skjedd uten at en eneste naturlov ble brutt. Verken naturvitenskapen eller logikken må settes til side for å tro på Jesu oppstandelse. At oppstandelsen bryter med våre forventninger, er opplagt. Men dette bruddet er antakelig ikke mer radikalt enn det som ville vært tilfellet om en person fra steinalderen hadde sett et helikopter lande utenfor hulen. Overraskende, og i første omgang en grunn til å tvile på egne sanser, men likevel: hverken et brudd med naturlover eller logikk. Et helikopter er et avansert og imponerende ingeniørarbeid. En oppstandelse er ikke all verden for Skaperen av universet. For kristendommen er oppstandelsen Guds handling i historien. Dette forutsetter selvsagt at Gud eksisterer, en tro som heller ikke er et brudd med naturvitenskap eller logikk.
Intet livssyn fungerer som en nøytral plattform eller utgangspunkt når man forholder seg til Jesu oppstandelse. Et livssyn kan ikke skapes på den måten. Som mennesker må vi ta noen filosofiske valg – enten bevisst eller ubevisst. Hva som velges er langt fra selvsagt. Det fornuftige spørsmålet som bør stilles, er om det finnes en bedre forklaring på historiske fakta enn at Jesus sto opp fra de døde. Å forholde seg kritisk tenkende til et slikt spørsmål, krever åpenhet. Med en slik åpenhet kan man også ta med seg følgende spørsmål inn i påsken: Hvis Jesus virkelig sto opp fra de døde, hva da? For meg gir Jesu oppstandelse døden mening, og dermed mening og håp til det livet vi lever her og nå. Dette er også et kraftig eksistensfilosofisk svar på det meningsvakuum som unge mennesker opplever i dag – et meningsvakuum jeg selv følte på som ateist.