Oppsynsmannen sesong 2

De siste ukene har en halv million nordmenn sett dokumentaren Oppsynsmannen på NRK. Der går komiker Bård Tufte Johansen gjennom en oppvåkning på vegne av vår forsømte natur.

For det står ikke så bra til med naturen, viser det seg. Vi bygger den ned i en rasende fart. Hvert minutt forsvinner 79 kvadratmeter urørt natur. 44.000 inngrep i norsk natur de siste fem årene tilsvarer en fotballbane i timen.

Det finnes alltid gode grunner, og nesten alltid taper natur. Ofte handler det om arbeidsplasser, boliger og hytter. Arbeidsplasser vi skal leve av, boliger i kommuner som er heldige å ha befolkningsvekst og nye barnefamilier, og hytter som skal ta oss nærmere naturen vi elsker. Problemet er at summen av alle de gode grunnene til sammen gir et veldig dårlig resultat for oss alle. Ingen står opp om morgenen med mål om å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Det bare skjer, fordi andre ting kommer først, fordi vi stiller feil spørsmål og teller feil ting.

Det kan ikke fortsette sånn. Vi trenger jo myr, naturskog og urørt mark. Naturen er, gjennom fotosyntesens magi, grunnlaget for alt liv på jorda. Natur er livskvalitet og glede. Naturen er dessuten hjemmet til millioner av arter som inngår i et komplekst økosystem. Det skumleste med nedbygging av naturen, er alle konsekvensene vi ennå ikke forstår.

Programlederen selv blir ikke bare overbevist om at dette er et problem. Han blir også ganske motløs. I siste episode ser Johansen mørkt på det hele. Han konkluderer med at han muligens må demonstrere mer, at flere må si mer nei, og at vi alle, hver og en, må prioritere annerledes og støtte politikere som er strenge på naturens vegne. Det er bra alt sammen, men neppe nok. Dessuten er det dårlig gjort å etterlate en halv million mennesker med så små og få løsninger.

Jeg har en bedre ide, og et forslag til sesong 2. Den bør handle om arealplanlegging.

Det kan jo være bra å si oftere nei, men noen ting må vi bygge, og ikke minst må vi ramme inn alle beslutningene i alle kommunene på en bedre måte. Det handler om å rangere, prioritere og restaurere.

Først: i dag er det alt for billig å bygge på urørt natur, samtidig som vi har store grå, altså ferdig nedbygde, områder vi bør bruke i stedet. Aller først trenger vi grundigere kartlegging av naturtyper, slik Agder fylkeskommune forbilledlig har laget. Noen typer natur, som myr og urskog, trenger et nasjonalt forbud mot nedbygging, noe Miljødirektoratet også har foreslått. Vi må vite mer om hvor det finnes allerede nedbygd areal, såkalt grå arealer, slik at arealplaner kan styre utbygging dit, i stedet for å ta verdifull natur.

For det andre: hva skal vi tillate at bygges? Vi må jo begrense oss mer. Her vil jeg minne om at vi skal løse klimakrise og naturkrise samtidig. Vi styrer mot mer ekstremvær som følge av farlige klimaendringer. Den sikreste måten å ødelegge mer natur på, er å ikke kutte klimagassutslipp. For å løse klimakrisen trenger vi ren energi, som igjen trenger areal. Derfor kan vi ikke redde naturen ved å si nei til all ny fornybar energi. Natur og klima er ikke motsetninger. Det er heller ikke vindmøller som tar mest plass i naturen. Hus, hytter og veier beslaglegger mange ganger mer. Kan vi være enige om å prioritere arealbruk til aktivitet som er bra for naturen (fornybar energi) over aktivitet som ikke er det (motorvei)?

Vi bør også stille krav til at industribedrifter bruker areal mer effektivt, for eksempel ved å legge seg på samme sted i stedet for å bygge på hver sin tue. I ZERO har vi regnet ut at industriparker som samler produksjon geografisk, sparer 20 prosent energi og opp mot 30 prosent areal, sammenlignet med om alle virksomhetene skulle hatt sin egen tomt og infrastruktur. De som ligger tettere sammen, kan gjenvinne hverandres varme og spare strøm, de kan bruke arealer mer effektivt, og de kan utnytte strømnettet bedre. Her er det store gevinster å hente både for den enkelte virksomhet og for samfunnet. I tillegg er det i industriparkene i Norge ledig areal til nye etableringer. Stikkord: arealplanlegging.

For det tredje: hva når vi i arealplan har kartlagt hva vi har, utnyttet det grå arealet fullt ut, prioritert klimavennlige aktiviteter, men likevel trenger plass? Da kan vi selvsagt, som Oppsynsmannen anbefaler, bare si nei. I noen tilfeller kan vi også restaurere – noe vi forøvrig uansett bør gjøre. Flere kommuner har nå gjort vedtak om arealnøytralitet. Det betyr at bruker du et stykke land, må du restaurere et annet av tilsvarende verdi. En fordel med slike forpliktelser er at det blir dyrere å bygge ned, og det bør det være. Nå trenger kommunene nasjonale retningslinjer og metoder for kompensasjon og restaurering, slik at de faktisk kan planlegge arealnøytralt og naturvennlig.

Arealplanlegging er en gullgruve for naturen. Høres det kjedelig ut? Vel, akkurat det fikser Bård Tufte Johansen lett.