Å endre verden en millimeter om gangen

27. januar, for 78 år siden, ble konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau befridd av soldater fra Den røde arme. Begynnelsen på slutten av Holocaust var endelig kommet. For sent for seks millionene jøder, tre millioner fanger fra tidligere Sovjetunionen, to millioner polakker, 400.000 roma og sinti og 250.000 mennesker med funksjonsvariasjon eller skeiv legning.

Vi markerer Holocaustdagen for å minnes de 11 millionene mennesker som ble myrdet i nazismens navn. Vi minnes 11 millioner tomrom. Millioner av kjærester som aldri fikk gifte seg. Barn som aldri ble født. Barnebarn som ikke er blant oss i dag. Latter, tårer, doktorgrader, musikkverk, bøker, kleskolleksjoner, tanker, kreativitet, enighet, uenighet, lek og sorg som ble fjernet fra jordens overflate. Hele familier. Hele slekter utryddet.

Kanskje er du en av de mange som har en Rabinowitz-kleshenger i skapet. Vi har en i kjelleren på ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Den kommer fra butikken til Moritz Rabinowitz. Forretningsmannen med klesutsalg i Haugesund, Stavanger og Haugesund. Omgangsvenn med min farfar. Begge drept under krigen. Det ble lest minneord over dem sammen i Haugesund Handelstandsforening da freden kom. Men der min farfar etterlot seg en hel slekt som kan fortelle hans historie, etterlot Moritz Rabinowitz seg sine berømte kleshengere – og et rungende tomrom. Hans datter Edith Reichwald ble sendt i gasskammer med to år gamle Harry på armen, og et ufødt barn i magen.

Harry var like gammel som min far.

Harrys far, Hans Reichwald, som drev klesbutikk her i Kristiansand, var en av de 529 norske jødene som ble sendt til Auschiwitz med Donau 26. november 1942. Om bord sammen med ham var den unge kvinnen Ruth Maier. Takket være Jan Erik Vold kan vi lese hennes dagbøker, brev og dikt fra hun tolv år gammel skriver sine første tanker ned i en kladdebok, frem til hun smugler en lapp ut av Donau til kjæresten Gunvor Hofmo som står på kaien utenfor og desperat prøver å få Ruth av båten. Bare 9 av de 529 menneskene kom tilbake. Ruth Maier og Hans Reichwald var ikke blant dem.

Holocaust drepte foreldrene til mennesker som skulle vært våre omgangsvenner. Når vi kjemper for å motvirke polarisering, diskriminering, hat og rasisme, er det dette som står på spill. Og når vi føler at samfunnet går i feil retning uten at vi kan gjøre noe med det, må vi minne oss selv om at Europa har vært dekket av et stummende mørke før. Mørket ble overvunnet fordi folk sto sammen. Sammen i mot, tro, håp og lys.

For oss som ser tilbake på historien, er det lett å tenke at valgene menneskene den gang måtte ta, var åpenbare. Det var de ikke. Livet var minst like kaotisk, uoversiktlig og evig foranderlig som det er i dag. Menneskene like komplekse. Brev og dagbøker vi har tilgang til, viser oss hvordan selv de store heltene tvilte seg frem til avgjørelsen om at det var riktig å ofre livet for fedrelandet og friheten.

Det store motet helter som major Arne Laudal, lærer Ånund Tveit, bonde og ordfører Pål Eiken eller bibliotekar Margot Johanne Jacobsen utviste, var avgjørende for at de allierte vant krigen mot nazismen. Det samme var også det «lille» motet hver og en som gikk med binders i kragen, distribuerte illegale aviser eller sydde motstandskorssting, holdt oppe i seg selv og andre. ARKIVETs samlingsforvalter Lena Sannæs, skriver i bloggen Glimtvis.no om Grimstad-læreren Caroline Moe som gjennom hele krigen bar med seg en motstandsduk i håndarbeidskurven. «Mot mørke makter sting for sting er stukket» broderte hun. Hvert sting en handling av hverdagsmotstand. I hverdagsmostanden ligger vår personlige beredskap, vår kampvilje og vår motstandsdyktighet mot totalitære idéer.

Når mennesker i Iran tar til gatene i kampen for kvinner, liv og frihet, er det fordi hverdagsmotstand og håp har overlevd år med undertrykkelse. Når lille Ukraina til slutt vinner krigen mot en invaderende stormakt, er det på grunn av motet som mobiliseres i hver og en av innbyggerne. På motsatt side viser situasjonen i Russland oss hvor farlig det er når den personlige beredskapen får lov å dø ut.

«Vi må alle være så modige vi kan», sier historiker og forskningsleder ved ARKIVET, Thomas V.H. Hagen. Jeg prøver å ha ordene hans med meg i hverdagen, i små og store valg. For vi er alle grensevoktere. Grensen mellom et fritt demokrati og et undertrykkende autokrati, flytter seg millimeter for millimeter. Jo tidligere vi setter foten ned når vi ser hat, diskriminering og rasisme sive inn i samfunnet vårt, jo tryggere blir den demokratiske grunnmuren friheten vår hviler på. Og jo flere vi er som sier ifra sammen, jo modigere kan vi gjøre hverandre.

«Det gjør ingenting å dø. Jeg vil kjempe for en god verden. Det lover jeg. Det skal jeg holde» skriver Ruth Maier i dagboken sin. Selv om Holocaust tok hennes liv, skinner ordene og lyset hennes som ledestjerner den dag i dag. Jeg kan ikke forestille meg hvor redd hun var da hun fylte atten år i Wien på selveste Krystallnatten. Da hun kom alene til Norge som flyktning et par måneder etterpå. Eller da hun gikk om bord i Donau og visste hvor hun var på vei. Men uansett hvor redd hun var, holdt hun fast i sine egne verdier. I troen på fellesskapet. Og i overbevisningen om å aldri, noensinne, påføre andre mennesker lidelse. Det er mot!

I Ruth Maiers navn markerer ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter i år den Internasjonale Holocaustdagen fra 25. til 30. januar med nasjonale og internasjonale gjester, filmvisninger, scenekunst og samtaler. Sammen skal vi minnes dem som ikke er her – og minne oss selv om at enten vi tror vi kan endre verden eller ikke, har vi rett.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.