I jula feirer de kristne Jesu fødsel, i påska hans død og oppstandelse. Den tredje store kristne høytiden er pinsa.
Pinsa feires for å minnes at Den hellige ånd kom og den første kristne menighet ble dannet.
Men hvem er Den hellige ånd? Hva skal vi med Helligånden når vi har både Gud, Jesus og en skare med engler?
Hva skal vi med Helligånden når vi har både Gud, Jesus og en skare med engler?
Bakgrunnen for pinse finnes i en fortelling Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet. Det er 50 dager etter at Jesus var død og reist opp, 10 dager etter at han var løftet opp til himmelen. Disiplene var sammen i Jerusalem.
Da skjedde det kristne regner som et Guds under. Den hellige ånd kom til jorda. Lukas forteller at et brus som fra en kraftig storm fylte huset. Noe som så ut som ildtunger viste seg, delte seg og satte seg på hver av disiplene. De ble fylt med Den hellige ånd, og én virkning var at de talte med andre tunger, det vil si på andre språk.
Det hadde betydning. Lukas forteller at det var jøder fra hele verden i Jerusalem. De snakket ulike språk og strømmet til da de hørte den kraftige lyden.
Sammen opplevde de miraklet. Folk fra ulike steder hørte på sitt eget morsmål det disiplene sa. Hele verden kunne forstå det disiplene snakket om.
Dette skjer ikke ut av det blå. Jesus hadde på forhånd sagt at han skulle sende Den hellige ånd til menneskene.
Ifølge Johannes hadde Jesus sagt at de ikke skulle bli foreldreløse når han reiste fra dem. Han ville be Faderen sende en annen trøster, Den hellige ånd.
I norske bibler blir ordet «trøster» ofte oversatt med «talsmann», og begge ord sier noe om hva Helligånden skulle gjøre. Trøsteren skulle lære menneskene kristen livsforståelse og minne dem om alt Jesus hadde sagt til dem.
Slik er Den hellige ånd en del av historien om Jesus.
Men Jesu liv og gjerning er en lang historie. Det er kristen tro at Jesus hadde vært før han ble født. Jesus hører til i Guds historie med verden, den som begynte da Gud skapte alt og blåste sin ånd inn i menneskets nese.
Den hellige ånd kom i sin tur til verden for å fornye visjonen om det gode liv.
I fortellingen om pinsedag drar Lukas derfor fram en profeti fra en av de gamle bøkene i Bibelen. Joel hadde profetert at Gud i de siste dager skulle tømme ut sin ånd over alle mennesker: sønner og døtre skulle profetere, unge skulle se syn og de gamle skulle drømme.
Dette hører med i kristne tanker om pinse.
Pinsa feirer det guddommelige nærværet. Skaperguden kan oppfattes som fjern, og Jesus var løftet opp til himmelen. Helligånden kom ned til jorda, og det guddommelige ble tilgjengelig for folk.
Ånden ble nærmest Guds utsendte medarbeider på jorda.
Historien om Jesus og Den hellige ånd inngår etter hvert i det de kristne kaller kirkeåret. Det året starter ikke i januar, men i desember før Jesu fødsel. På søndager og i høytidene gjennom hele kirkeåret gjenfortelles Jesu liv og Helligåndens virke i de kristne menighetene.
Slik blir også pinsa et bindeledd mellom historien fra den gang i Jerusalem og dagen i dag. Tanken er at Den hellige ånd gjør Gud nærværende den gang og nå.
Derfor er det heller ikke så merkelig at kirka nevnes i sammenheng med Den hellige ånd. Kirkene vil legge til rette for at mennesker skal oppleve guddommelig nærvær. Pinse feirer et Guds under. Det var en ekstraordinær porsjon guddommelig kraft som strømmet til mennesker.
Men det er flere gåtefulle ting knyttet til pinsa. De kristne kom til å oppfatte Den hellige ånd som en person, og kirka utviklet forestillingen om en treenig Gud. Gud er tre personer, men med én og samme natur, guddommelig natur.
Både én og tre er viktig. De kristne har gjennom alle tider villet holde fast på troen på én Gud. Samtidig mener de at Jesus og Den hellige ånd er guddommelige.
Det kan være vanskelig å forstå filosofisk, men for kristne uttrykker treenigheten ulike sider ved Gud.
Gud skaper alt liv, Jesus gjenoppretter det som går i stykker, og Helligånden sikrer at alt dette er tilgjengelig for hvert enkelt menneske.
Hvordan kan en tolke det med alle språkene som Lukas forteller om på pinsedagen? Jesus og hans historie blir forståelig og dermed tilgjengelig for alle. Slik oppfattet de kristne det fra begynnelsen av. Alle var inkludert.
Fortellingen om Babels forvirring i Første Mosebok er et motstykke til pinsefortellingen. Alle mennesker snakket samme språk. Det gjorde alt mulig for dem. De begynte å bygge et tårn som skulle rekke helt opp til himmelen. Det tolkes som at de ble altfor høye på seg selv. Gud ble betenkt og steg ned og forvirret språket så de ikke forsto hverandre.
På pinsedagen kom derimot Guds ånd ned og skapte nye muligheter for gjensidig forståelse mellom menneskene, og mellom Gud og menneskene.