Hva skal jeg gjøre da, for å få være med i samfunnet? Jo, da må jeg bli frivillig.

Så hender det altså innimellom at jeg plutselig sitter på en stol rundt det ovale bordet på rådhuset. Alltid på stolen nederst ved bordet, selvfølgelig. Der en hører hjemme.

Og der skal jeg egentlig ikke mene noe. Bare høre på det som utvalget av politikerne og kommunalt ansatte har å si eller diskutere. Om meg eller mine i grunn. Temaer som berører meg personlig, eller som jeg har all verdens personlig erfaring med. Så der sitter jeg rundt det ovale bord, eller i bystyresalen, eller andre steder der kommunen og politikerne arrangerer noe der jeg stille skal delta, og jeg har så lyst til å si noe. Det skal jeg nå.

I det siste er det frivilligheten som trekker meg inn døra der jeg skal menge meg med de litt bedre stilte og hardt arbeidende politikerne som har all makten over mitt liv og mitt livsgrunnlag. Enten for å hylles for innsatsen eller for å lære noe om hva samfunnet og kommunen trenger av oss frivillige.

Kjenner du deg igjen? Delta gjerne i debatten i kommentarfeltet!

Hæ? Vent litt, tenker du nå, du har vel makten over ditt eget liv? Nei, når politikerne bestemmer noe, så er det jeg som må tilpasse meg det og prøve å skape et noenlunde liv på premissene som settes. Slik er det å være uføretrygdet. Premissene som ufør i dag kan se helt annerledes ut i morgen. Se bare på den siste uførereformen, og Høyres innskrenkninger i arbeidsavklaringspenger. Særlig for dem under 25 år og dem som den gang ble rammet av karenstiden.

Jannicke Tønnesland

Frivillig, samfunnsdebattant og ufør

Ved et trylleslag måtte store grupper omstille seg, og mange fikk revet livsgrunnlaget vekk under føttene.

Så hvor passer frivilligheten inn i dette? Sånn annet enn at vi som er arbeidsuføre ofte også er avhengige av hjelpetilbud i frivilligheten for å overleve nå i dyrtiden? Jo, det er gjerne vi som jobber der.

I kveld har jeg vært på fagsamling, og i kollektiv med andre frivillige fra diverse organisasjoner blitt hyllet av ordføreren for innsatsen under flyktningstrømmen fra ukrainakrigen. Ja, og tiden med pandemi ble også nevnt. Hvordan i alle dager skulle det gått uten frivilligheten? Det gikk på grunn av oss, det er kommune og ordfører med flere skjønt enige om.

Hva med velferden?

Så vet en jo at sånne som meg, en sånn uføretrygdet, det vil norske politikere ikke ha. Vi bør være på jobb. Og det er jo der vi helst vil være, men der er det ikke rom for oss.

Så hva skal jeg gjøre da, for å få være med i samfunnet? Jo, da må jeg bli frivillig. Med det jeg har å gå på av kapasitet i uførheten. Der er jeg når helsa vil, eller i hvertfall hodet, og så får helsa bare ta konsekvensen etterpå. Og så kan jeg la være når (u)helsa vinner kampen.

Fordelen er at det ikke får ulemper for lønningsslippen når jeg ikke klarer å møte.

Ulempen er at jeg aldri kan få se hvordan det harde arbeidet formerer seg i penger som kan løfte familien ut av dyrtidens fattigdom og sette støvler på føttene til barnet mitt.

For frivilligheten er beinhardt arbeid. Og den er mye større enn vi tenker. Listen over hva absolutt alle borgere i vårt samfunn bruker årlig og som utføres av frivillige, er uendelig. Alt i fra fotballtreneren i barneidretten, dama på vaksinestasjonen, den som henter katten du har funnet, som gir deg mat når du er sulten, som tar med barnet ditt på ferietilbud, som serverer deg øl på festivalen eller tar telefonen når du ringer en hjelpelinje, de er frivillige. Og det var bare noen få eksempler.

Og jeg tør vedde på at 9 av 10 ganger du møter en frivillig, så er det en uføretrygdet du møter. Det er vi som har tiden til å være der, og det er vi som ikke har noen andre valg for å delta i samfunnet enn å gjøre det uten lønn.

Uten uføre meg og andre pensjonister, ingen frivillighet. Hva vil politikerne gjøre da? Slutt å tråkke på oss som dere trenger like mye som dem som er i lønnet arbeid. La oss få ha et verdig livsgrunnlag, og la oss få ha hodet hevet i samfunnet. Vi deltar, og vi er en ressurs! Så da har jeg sagt det. Godt kommunevalg.