Mamma ruser seg: Hvem skal støtte pappa, og med hva?

Å ha en partner med rusproblemer er tungt og uforutsigbart. Spesielt i ferier og høytider, når barn er med. Uforutsigbarheten gir konstant beredskap. Utrygghet og konflikter kan bli en del av hverdagen. En må «trå forsiktig», samtidig som en vil skjule rusproblemene. Dette gjelder både voksne og barn.

Skal man skjule sannheten for barna? (vårt svar på det, er at dette merker barna, så snakk om det!) Bryte opp familien? Å gå fra en som strever kan være vanskelig – hva skjer med vedkommende? Hva med samvær med barn- skal hensynet til barna eller den som har rusproblemet veie tyngst? Å bli gir stor bekymring, både for en selv og for barnas ve og vel.

Slike spørsmål gnager, spesielt i høytiden hvor samvær og familietid sees som viktig. Uansett om en velger å bli eller å gå, kan partneren oppleve uro, skam og stigma. Mange velger derfor å isolere seg, og unngår sosiale aktiviteter. Det blir et paradoks når man egentlig trenger støtte.

Partnerne får ofte lite støtte i en krevende hverdag, der de også skal være foreldre. De ønsker støtte til å håndtere problemene, og noen å snakke med som har kompetanse. Vi fant at et vendepunkt til det bedre gjerne dreide seg om å finne en egen vei, samt å forlate partneren eller at vedkommende tok imot behandling.

Uansett trengte de støtte fra noen som hadde erfaring og kunne forstå usikkerheten, skammen og fortvilelsen. Kun noen få av våre deltakere hadde blitt møtt på en slik måte av fagpersoner, mens selvhjelpsgrupper og pårørendeorganisasjoner i langt større grad bidro til å mestre disse utfordringene. Dessverre er ikke alltid informasjonen om slike ressurser tilgjengelig via offentlige helse- og sosialtjenester. I studien vår om partnernes hverdagsliv, kom det fram at tilsynelatende små ting kunne gjøre at man fikk det veldig mye bedre. I hovedsak handlet det om å bli møtt av noen som forsto, og som kunne lytte og gi råd. Det er et tankekors at de sjelden hadde opplevd dette fra helse-og sosialtjenestene.

Pårørende skal ivaretas av helsetjenestene iflg lover og nasjonale retningslinjer. I tillegg fastslår Grunnloven at barnets beste er grunnleggende i saker som angår dem. Rusproblemer hos forelder angår barna. Med god grunn kan familier forvente tilstrekkelig støtte fra tjenestene, mens virkeligheten for mange er en annen. Felles for familier som lever med rusproblemer, er at kreftene går med til å “overleve” dag for dag.

Da er relevant støtte helt essensiell. Både for partnere, den som har rusproblem, og barna. Et minstekrav er å inkludere familien i forbindelse med behandling, oppfølging og rehabilitering. Lovpålagte forpliktelser overfor barn voksne og barn som pårørende gjelder både på kommune- og spesialistnivå. Barns grunnlovfestede rettigheter kan ikke velges bort. Dette gjør at tjenestene må ha et familieperspektiv. Familien har også krav på å få informasjon om støttegrupper og andre hjelpetilbud, og tjenestene skal kjenne til tilgjengelige tjenester og tilbud til pårørende.

Som forskere i feltet formidler vi kunnskap fra familiene selv om hva som kan være til støtte. Hvem kan så bidra? Ansvaret hviler på fagfolk. Politikere må prioritere temaet i ord og handling. Rusproblemer fins overalt. Dette er en del av hverdagen til svært mange familier. Vi må alle være villige til å se utfordringene i vår egen omgangskrets. Være et deltakende medmenneske. Helsetjenestenes har tydeligvis noe å lære av selvhjelpsgrupper når det gjelder støtte til voksne og barn som pårørende. Det er riktig å investere i framtiden til familien når en forelder har rusmiddelproblemer. Det krever forpliktelse og vilje til handling. Noen må begynne.

Om du “kjenner noen» eller du jobber i feltet: Ta ansvar. Tilby hjelp og støtte.

Det er vårt juleønske.