Far i harnisk og raser etter tur i Dyreparken. Nå hudfletter han media.

Du trodde kanskje Dyreparken hadde gjort noe galt? Langt ifra, jeg elsker Dyreparken, og jeg har tjent inn årskortet allerede andre uken i januar. Hensikten med den krasse overskriften er at dette er ord vi sjelden eller aldri bruker i dagligtale. Media derimot, bruker disse kraftuttrykkene for å skape oppmerksomhet gjennom å pirke i følelsene våre. Og det er selve kjernen i mitt rasende innlegg.

Jeg er ikke en ivrig skribent, verken på sosiale medier eller i nettavisene. Men, jeg er opptatt av å følge med på det som skjer i verden og regner meg selv som samfunnsengasjert.

Jeg leser daglig om katastrofer, farevarsler, kriser og en gang iblant noe hyggelig, dersom jeg finner det. Nå vil jeg medias rolle, eller rettere sagt nyansene i medias rolle til livs.

Joakim Coward-Hanssen

Den fjerde statsmakt, vaktbikkja, samfunnsovervåkeren osv. er treffende betegnelser for medias rolle i samfunnet. Vi lovpriser gravende journalister når de avdekker korrupsjon i maktens korridorer, avslører politikere som stjeler, eller stiller en litt for klåfingret og slibrig leder til veggs. Vi hater samtidig journalistene for å plage «hederlige samfunnsborgere» med ubehagelige spørsmål og når de er kritiske til styringen av fotballklubben i våre hjerter.

Slik skal, og bør, det være. Vi er nemlig følelsesstyrt, og vi lever av hverandres gjensidige nysgjerrighet.

Midt i januar, på en søndag, ble jeg oppfordret av avisen om å la bilen stå. Årsaken var speilglatte veier, oransje farenivå eller det var kanskje til og med rødt. Hva er forskjellen, forresten? Denne søndagen ble jeg, etter to uker på selvvalgt hjemmekontor (jeg valgte jo selv å få barn), både uansvarlig og risikovillig. Du vil kanskje ikke tro det, men jeg plasserte barna mine på henholdsvis tre og ett år i bilen og satte kursen mot vårt andre hjem; Dyreparken. Til min store overraskelse var veien helt fri for snø, og vi suste østover nesten uten å møte andre biler.

Jeg tok meg i å humre litt over minnet om da folkene i Kardemomme by ventet på regnet som aldri kom, etter at Tobias i tårnet hadde varslet ruskevær. Og at de i neste omgang trosset Tobias sitt råd, og endte opp gjennomblaute som nyvaska kattunger. Var jeg på vei til å kjøre rett inn i den samme fella?

Parkeringsplassen var helt tom, og den hyggelige fyren i servicesenteret kunne bekrefte at vi hadde hele parken for oss selv. Jeg leide ei tralle, plasserte begge kidsa, og iført Scott supertrack terrengsko (NB: produktplassering), trakk jeg dem rundt som det stae eselet Silius. Vi boltret oss i sjarmerende apekatter, brølende løver, spretne steinbukker og flyvende papegøyer. «Gøyeste dag i dyreparken EVER», ifølge eldstemann! (les: undertegnede)

Hvem har vel ikke fantasert om å ha en hel dyrepark, tivoli, godteributikk eller lekeland HELT for seg selv? Jeg måtte vente i 39 år før drømmen gikk i oppfyllelse.

Men hva i alle dager har samfunnet gjort med tankerekkene våre de siste årene? Har vi glemt at det er noe som heter sunn fornuft? Har vi sluttet å tenke selv, og har vi blitt så lite selvstendige at vi ikke våger å teste grensene selv? Er det en mulighet for at vi styres av frykt, som for øvrig er den sterkeste følelsen man kan spille på, slik at frykt blir avgjørende for våre beslutninger?

Det var to store tapere denne søndagen:

1. Dyreparken som næringslivsaktør, som mister besøk og dermed omsetning.

2. Barnefamilier og andre, som holder seg inne i eget bur, og dermed går glipp av å besøke langt vakrere dyr i andre bur.

Denne historien har ingen røvere som i Kardemomme by, og det pekes ikke en finger mot Fædrelandsvennen, som på lik linje med Dyreparken er vinnere i sin kategori med et knallsterkt produkt i stadig utvikling. Mitt innspill er ment som et varsko mot den rollen media har fått i vårt samfunn. Summen av overskrifter og virkemiddelbruk skal skape flest mulig klikk, men for hvilken kostnad?

Resultatet denne søndagen var at mange barnefamilier droppet søndagsturen til Dyreparken og andre steder, som stod tomme og ventet på gjestene som aldri kom.

Det som skaper mest bekymring er virkningen denne type skremselsnyheter gjør med mennesker som lider av angst. Via media får mange mennesker, som er sårbare i utgangspunktet, en bekreftelse på at «jo, verden er et farlig sted å være».

Jeg skulle ønske at avisene hadde en informativ spalte med informasjon om for eksempel kjøreforhold. Da hadde avsenderen fungert som en formidler av viktig informasjon fra for eksempel vegvesenet. I dag må vi scrolle gjennom saker som forteller om kriser, katastrofer, nødsituasjoner, krigserklæringer osv. før vi kommer til en artikkel som formidler informasjon på en nøktern og saklig måte. Jeg har alltid trodd at medias rolle er å tilgjengeliggjøre (livs)viktig informasjon til leserne, men jeg opplever at lesertallene ofte trumfer saklighet.

Avslutningsvis vil jeg ta forbehold om at det åpenbart er en mulighet for at medias fokus på kjøreforholdene ikke har en sammenheng med manglende gjester i Dyreparken den aktuelle søndagen. Jeg kan ikke ta for gitt at alle andre er som meg, og uforståelig nok kanskje har andre preferanser enn Dyreparken som søndagsaktivitet i januar. Jeg vil i så fall på vegne av meg selv og barna legge meg paddeflat, og be om tilgivelse hvis enkelte lesere føler seg krenket.

Fædrelandsvennen og andre medier kan derimot hudflette meg, og med sin fulle rett rase i harnisk, over at jeg har satt min egeninteresse foran oransje varsler og folkets opplevelse av trygghet.