I 1968 ga Van Morrison ut Astral Weeks på Warner Brothers Records. Albumet ble spilt inn i studioet Century Sound i New York, med erfarne jazzmusikere bak instrumentene. Uten særlige direktiver fra den unge og innadvendte nord-irens side, jammet de fram et akustisk lydbilde der jazz, folkemusikk og rock blendet naturlig sammen og forsterket Morrisons impresjonistiske tekster. I dag regnes albumet blant tidenes beste.
Bildet kunne sett annerledes ut. Morrisons karriere var nær ved å kollapse i 1967.
George Ivan Morrison ble født i Belfast i 1945. Ifølge Johnny Rogans biografi No Surrender (2005) vokste han opp i en musikkglad familie i den østre delen av byen. Faren samlet på plater, mora likte å synge og spille munnspill. Leadbelly og Hank Williams snurret ofte på platespilleren, men guttungen lyttet også til American Forces Network og Radio Luxembourg. Sommeren 1957 fikk han sin første gitar, og han ble revet med av skiffle-bølgen. Som tenåring behersket han også saksofon og munnspill, og spilte i flere lokale band. Men det var med rhytm and blues-gruppa Them karrieren skjøt fart.
I 1964 skrev Them kontrakt med Decca Records i London. Med produsenthjelp fra amerikanske Bert Berns nådde singlene «Baby Please Don’t Go» (1964) og «Here Comes The Night» (1965) hitlistene, men gruppa ble oppløst sommeren 1966. Morrison hadde likevel ambisjoner. Han ville bli soloartist.
Tilbudet om kontrakt kom fra Bang Records i New York. Selskapet ble ledet av Bert Berns, som han kjente fra Them-innspillingene. Berns var en 38-åring fra Bronx som både hadde skrevet og produsert flere hitlåter på begynnelsen av 60-tallet. I 1963 hadde han overtatt som sjefprodusent i Ahmet Erteguns Atlantic Records etter de berømte låtskriverne Leiber og Stoller, og fikk raskt suksess med hitsingler som «Under the Boardwalk» med The Drifters. Målet med Morrison, sa han, var å gjøre ham til rockens svar på den irske poeten Brendan Behan.
Berns var det amerikanerne kaller «connected», han hadde forretningsforbindelser med mafiatilknytning. I The Last Sultan: The Life and Times of Ahmet Ertegun (2011) hevder Jerry Wexler, som var partner med brødrene Ahmet og Nesuhi Ertegun i Atlantic, at Bert Berns fikk sitt eget plateselskap fordi mafiaen krevde det. Atlantic mottok trusler. Bang ble derfor startet som et underbruk og gitt til Berns.
9. januar 1967 undertegnet Morrison en ettårskontrakt. Bang kunne forlenge med fire år om de ville, og artisten var forpliktet til å spille inn minst tolv sanger per kalenderår. Om ikke det skulle vise seg å være nok, kunne selskapet kreve femti sanger til. Morrison ville få fem prosent godtgjørelse per solgte plate i Amerika, og halvparten utenfor.
I mars gikk Morrison i A&R Studios og spilte inn «Brown Eyed Girl» og syv andre låter. Den kommersielle produksjonen falt imidlertid ikke i smak. «We have a choke thing going,» sa han og uttrykte misnøye med «Brown Eyed Girl». Etter innspillingen skrev han likevel hastig under en publiseringsavtale som gjaldt for fem år med Berns’ Web IV Music. Økonomiske problemer tvang ham så tilbake til Belfast.
Mafiamedlemmene som var involvert i Bang, skulle ha 20.000 dollar i cash for å slippe ham. Pengene ble overrakt i et tomt lagerhus på Manhattan.
I juni ble «Brown Eyed Girl» utgitt som singel, og den klatret på Topp 10-lista. Morrison ble dermed etterspurt, og han dro igjen til New York. Men heller ikke denne gangen gikk det lang tid før Berns’ forretninger trumfet Morrisons kunstneriske visjon. Uten at Morrison fikk vite om det, ga Berns ut de åtte låtene på et album han kalte Blowin’ Your Mind. Det var en utgivelse artisten ikke ville vedkjenne seg. For Bang ble «Brown Eyed Girl» en melkeku.
Bert Berns døde plutselig av hjerteattakk i desember 1967. Etter dødsfallet ble Morrison uglesett av Berns’ enke. Hun holdt ham ansvarlig for mannens død, og da han ville ut av kontrakten, lot hun håndlangeren Carmine DeNoia ta affære. Hardhausen og kumpanene truet Morrison og knuste en gitar i hodet på ham. Naturlig nok ble han redd. Han forlot New York til fordel for Cambridge i Massachusetts. I «Big Time Operators» fra Too Long In Exile (1993), ett av mange oppgjør med platebransjen, slår han fast at mennene «were vicious and they were mean».
Etter å ha hørt Morrison spille i Boston, ville Warner signere ham. Men de møtte problemer. Mafiamedlemmene som var involvert i Bang, skulle ha 20.000 dollar i cash for å slippe ham. Pengene ble overrakt i et tomt lagerhus på Manhattan, og Warner fikk kontrakten terminert. Morrison måtte likevel spille inn et album for å oppfylle avtalen med Web IV. Resultatet ble 31 tullesanger, de såkalte «revenge songs». Kvaliteten var så lav at Bang ikke kunne bruke dem. Men Morrison innfridde forpliktelsen – og reddet karrieren.
Van Morrison har gitt ut bortimot 50 album etter Astral Weeks. Heldigvis, sier vi som alltid har likt ham. De fleste albumene har nemlig noe ved seg, og 76-åringen, som ble adlet i 2016, holder fortsatt konserter. Vanligvis er Van The Man mer inspirert enn han var i Sørlandshallen i mai 1999, men selv den beste kan ha en dårlig dag.