Kunstsilos blindveier

I pausen av en fotballkamp (som Start til slutt tapte 0-2) lanserte Kunstsilos direktør Reidar Fuglestad og I.K.Starts daglige leder Terje Marcussen sin nye samarbeidsavtale, mellom de utstrakte armene til gründer og Sørlandsnyhetene-initiator Einar Ø. Brandsdal. Den kombinerte seansen med samarbeidsavtale (Kunstsilo/Start) og forsoning mellom mobber og offer (Brandsdal/Fuglestad) fremstod som et stykke utsøkt absurd teater, og ble behørig avrundet med en hoiende duett med Fuglestad og kommersiell sjef i Kunstsilo Eldbjørg Dahl foran et glissent publikum.

Les også:

Kunstmiljøet kraftig ut mot Kunstsilo

Selger Kunstsiloen sjelen sin?

Betydningen av denne seansen forblir uklar for meg, men Marcussen, Fuglestads forhenværende kollega og vert for opptrinnet, kan kanskje sette oss på sporet? I en koordinert pressemelding på Kunstsilo og Starts hjemmesider siteres han på sitt ønske om å la kunsten «bli så folkelig at alle i samfunnet aksepterer den». Det høres utmerket ut! Men bare hvis det å akseptere kunsten betyr å la den være annerledes, konfronterende, fabulerende…

Gjennom ekspanderende kommunikasjonsstrategier, relasjons- og merkevarebyggingstiltak settes kunsten inn i kost/nytte-analyser. Det blir litt som å måle livskvalitet med skritteller. Man spekulerer om Kunstsilo har liten tiltro til verdiene de er satt til å forvalte? I sin streben etter folkets gunst er jeg redd Kunstsilo er i ferd med å devaluere kunsten. Jeg blir i hvert fall nysgjerrig på hva Nicolai Tangen nå tenker om Kunstsilos forvaltning av AKO-kunstporteføljen!

Fuglestads mantra «Folket til kunsten – kunsten til folket» høres til forveksling ut som en idealistisk 70-tallsparole, men er egentlig en økonomisk kalkyle hvor besøkstallet dikterer museets suksess (og dermed fremtidige bevilgninger). Fordi Kunstsilo er så dyrt å bygge og drifte må det også gjøre seg veldig populært. Men jeg tror Kunstsilo tar feil om de ser seg nødt til å inngå besynderlige allianser med Palmesus og Start for å trekke et bredt publikum. Jeg er absolutt for at kunsten skal være folkelig – men det må vektes godt mellom kommunikasjonsbehov og faglighet. Av 32 ansatte i SKMU/Kunstsilo er det per idag kun EN kurator i tillegg til kunstnerisk direktør Trude Gomnæs Ugelstad.

I kulturen vår finnes det en utstrakt angst for vertikal ulikhet, det å skille godt fra mindre godt. Det gjøres imidlertid unntak i sporten («utrolig ballfølelse»), populærkulturen («berømt for å være berømt») og økonomien («han har klart seg bra»). Om du derimot skulle finne på å være talentfull innfor humanistiske fag, har du et forklaringsproblem («noe spesiell type»). I frykt for å assosieres med «kultureliten» vannes kunstbuljongen ut med antatt mer «folkelige» eliter (Start/Palmesus-segmentet) og suppa blir etter hvert ganske tynn. Jeg tror vi må anerkjenne at eliter eksisterer innenfor alle sfærer – og disse skal selvfølgelig alltid utfordres! Men et museum er til for å gjøre kvalitative vurderinger: Hvorfor er noe mer verdt å bevare enn noe annet? Et museum som ikke anerkjenner dette er en selvmotsigelse.

Fagkompetanse er under press i dagens kulturinstitusjoner, hvor tellekantsystemer og rapporteringer beslaglegger store ressurser og dreier arbeidsfokuset bort fra dannelse og mot mer målbare resultater. Denne tendensen kan eksemplifiseres med bekymringsmeldingen de faglig ansatte ved Munchmuseet nylig sendte ut, da ingen kuratorer ble involvert i utviklingen av museets kunstneriske profil. Selv om dette ble avfeid av direktør Stein Olav Henrichsen (som for øvrig også er styreleder for Kunstsilo) er den generelle tendensen ubestridelig: Fagpersoner blir skjøvet i bakgrunnen, og kommunikasjonsarbeidere vinner terreng.

I kraft av sin størrelse bør Kunstsilo innta en rolle som et regionalt kunstsentrum. Fuglestad snakker stadig om samarbeid. Men han har gjort lite for å inkludere eller benytte seg av kompetansen til de lokale aktørene innen kunstfeltet, som i tiltagende grad føler seg fremmedgjorte av museets framtreden. Kunstsilo-nytt mottas dessverre også med utstrakt humring og hoderisting de gangene jeg lufter temaet utenbys. Inntrykket er at ambisjonsnivå, kostnader og kompetanse ikke matcher hverandre.

Kunstsilo tilhører oss alle, og blir bygget med det formål å ta vare på vår kulturarv og å produsere fremragende kunstutstillinger. Foreløpig ser det ut til at det er distraksjoner i form av merkelige samarbeid og kommunikasjonsstrategier som har stått øverst på agendaen. Jeg ønsker meg en Kunstsilo med større selvtillit, som tar seg selv og sine besøkende seriøst – og som tillater seg å stole på kunstens kraft. For hvis kunsten – som er institusjonens eksistensbegrunnelse – ikke er nok, hvorfor reiser vi dette bygget da? La oss sikte mot et ambisiøst museum der kunsten får stå i sentrum!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.