Hva vil man egentlig med sosialarbeiderutdanningen?

Kursing og etterutdanning kan du i hvert fall snart bare glemme som ‘godkjent’ kompetansehevende tiltak. Nå er det utdanning på masternivå som gjelder, okke som.

Personlige egenskaper som det står så fint i utlysningstekstene til de ulike ledige stillingene i barnevernet m.m., teller mindre og mindre. At det i tillegg står at man spesielt oppfordrer kvalifiserte søkere uansett alder, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, religion eller etnisk bakgrunn, er ikke verd sin vekt i ‘blekk’ lengre, kan vi være enige om det?

På vegne av generasjonen under meg, er dette nedslående fremtidsutsikter. Selv Mor Theresa med en eventuell bachelor, hadde ikke nådd opp med all sin godhet. Hun hadde pent måttet kaste seg på en master.

Jeg er ikke imot at master er satt som krav for å jobbe i barnevernet om 10 års tid. Derimot er jeg bekymret for en overfokusering på at masterutdanning er løsningen på alle de dårlige vurderingene som er gjort av folk i de ulike hjelpeinstansene. Jmf EMD-dommene for 3-5 år siden om barnevernets vurderinger av plasserte barn og tilbakeføring til biologisk foreldre. Er det virkelig noen som tror at disse saksbehandlerne alene vurderte at en plassering utenfor biologisk hjem, er ensbetydende med en permanent flytting? Vi må ikke glemme at disse saksbehandlerne kan ha ledere som legger sterke premisser for hvordan man skal tenke og handle, og at hele systemet de jobber innenfor får sine føringer fra departementsnivå. Min påstand er at samme saksbehandlere hadde tatt samme vurderinger i fbm flytting i fosterhjem/institusjon om de hadde hatt en master, phd eller 1000 studiepoeng.

Sosialarbeiderperspektivet blir satt i en håpløs kamp mot noens krav til et generelt høyere utdanningsnivå på alle studier. Baksiden av medaljen er at man får en haug med sosialarbeidere med master som ikke er kommet en meter lengre i å forstå og hjelpe folk i kriser. Med mindre ikke utdanningsinstitusjonene vurderer innholdet i det de tilbyr av læring.

Dagens sosialarbeiderstudenter trenger helt klart masse praksis. De trenger å øve seg på å prate med mennesker i krise, de trenger å kjenne til hva relasjonsskapende atferd er i praksis og de trenger å kjenne på hvordan det er å leve i usikkerhet, med tidspress og bli uglesett av ungdommer, foreldre og advokater. Men det er vel her de lærde strides. Hva skal komme først, teorien eller praksisen?

I dag fremstår det dessverre som at teorien er blitt det viktigst. Det er blitt overordnet viktig at elevene kjenner til Socrates’ og Aristoteles’ tanker, og at Pavlovs hunder faktisk klarte å skaffe seg mat ved å bli stimulert med lyder. Enorme mengder med dyptgående teori det første studieåret gis til 20-åringer som knapt nok vet hvordan de skal hilse på et annet menneske.

Teoriene lastes opp i studentenes minne for deretter å falle tungt til bakken fordi studenten ikke har erfaringsknagger å henge dem på. Som tidligere veileder for masterstudenter i barnevern så jeg hvor mye det gav dem å være i praksis og få treffe klienter, ungdommer, jobbe direkte med familier, på institusjon, i akutte faser og lære seg å skrive ulike rapporter. Den realpraksisen de fikk var gull verd, og refleksjonene i etterkant i veiledergruppene oppgav studentene som særdeles givende. Da hadde de erfaring å vise til.

Et konkret eksempel er førsteårsstudenten som var på praksisbesøk på en institusjon og fikk møte ungdommer med tilknyttingsproblematikk for aller første gang. Studenten hadde ikke hørt om tilknyttingsproblematikk før, men fikk nå på den harde måten og helt uventet, observere hvordan symptomer på tilknyttingsproblematikk utartet hos en av ungdommene. Studenten kom tilbake til studentgruppen sin på skolen noen dager senere og fortalte engasjert om denne opplevelsen. Med denne historien som utgangspunkt begynte veilederen å trekke inn hva teorien sier om tilknyttingsproblematikk. Nå ble ikke teorien bare håndgripelig for studenten, men også veldig forståelig for de 4 andre i studentgruppen. Med studentens historie som utgangspunkt kunne nå hver enkelt student i gruppen begynne å sette egne ord på hva som ligger i begrepet ‘tilknyttingsproblematikk’.

Lettere teoretisk læring som kombineres med en godt tilmålt kvantitativ praksis i oppstarten, er sannsynligvis det optimale i læringsprosessen for disse sosialarbeiderspirene. Motivasjonen må ikke «drepes» allerede i startfasen med tungrodd og uforståelig teori. Jeg velger å tro at særdeles få i min relativt store fagkrets husker og/eller har konkret praktisert noe av det de lærte på første studieår. Er det mulig å snart ta lærdom av dette?

Minimal praksis i hele utdanningsforløpet og overfokusering på teori i oppstarten av dannelsesløpet mener jeg bestemt er en av flere årsaker som gjør det til at vi aldri unngår feilvurderinger i barnevernet à la de som Norge fikk i retur fra EMD. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg og mine kollegaer har måttet handle «utenfor» boka fordi det var til barnets beste. Vi er sosialarbeidere og ikke rigide byråkrater i feil innpakning.