Vår forsyningssikkerhet (vannmagasiner) eksporteres til Europa dit markedet betaler mest. Vi som allerede har betalt for produksjonsanleggene og distribusjonssystemene må nå betale våre offentlig eide kraftselskaper 10 til 20 ganger hva det koster å produsere og levere oss strømmen. Vi står i fare for å måtte importere store kvanta fossilkraft. Men også fossilkraft er mangelvare i Europa. Dermed går prisen til himmels og i verste fall må vi rasjonere tilgangen til elektrisk kraft.
Som energistormakt er vårt selvpåførte energitraume uvirkelig!
Regjeringens bortforklaringer utløser frustrasjon og sinne fordi konsekvensene er så omfattende og griper så direkte inn i våre liv. Fordelingseffekten er den stikk motsatte av politikkens mål. Vår energiforvaltning tar fra de mange og gir til de få. Vår kjøpekraft og formue overføres til offentlige selskaper, tradere, eiere av overføringskabler og i økende grad til globale finansielle eiere. Disse globale eierne melker vårt skattesystem, vår felleskapital og premieres med subsidier betalt av oss. Vår evne til å foredle og eksportere lavkarbonvarer som verden trenger, svekkes, og vår evne til å ivareta egen forsyningssikkerhet blir forringet.
Vår energiforvaltning tar fra de mange og gir til de få.
Dette gjelder vår matproduksjon, vår kraftforedlende industri, men også all øvrig verdiskaping som direkte og indirekte rammes av dyr elektrisk strøm. Arbeidsplasser vil forsvinne, prisene vil gå opp og det vil gå raskt!
Det som er oppsiktsvekkende er forsøkene på bortforklaringer når virkeligheten serveres så faktabasert som via strømfakturaen. Manglende overføringskapasitet er den eneste forklaringen på at strømpris-Norge for øyeblikket er delt i to. Nord har overskudd av strøm fordi overføringskapasiteten er lav. Sør kan eksportere halvparten av Norges vannkraftproduksjon via eksportkablene. Våre offentlig eide selskaper tapper derfor våre rekordtomme vannmagasiner utelukkende fordi de har fått anledning til å tjene penger på et fritt marked uten begrensninger. Jo mer penger desto bedre! Det var ikke dette som var formålet med revisjonen av energiloven i 1990, men vi kan nå slå fast at det var dette som ble resultatet. Som strømkunder forbruker vi 90 prosent av vår elektrisitetsproduksjon. Prisen defineres gjennom de 10 prosent vi eksporterer. For at offentlige selskaper skal få selge disse 10 prosentene til høystbydende, må du og jeg betale det samme. Det er tidenes pengepresse!
Mangelen på ærlighet skyldes trolig at vi er bundet så hardt til masta at hverken regjering eller Storting vet hvordan vi skal komme oss løs. Det var jo nettopp Norge som gikk i front, etablerte NordPool og fikk med våre nordiske naboer før modellen ble europeisk felleseie underlagt EUs reguleringsorgan i Ljubljana. Drømmen het Europas grønne batteri! Vi har oss selv å takke for å ha brukt fellesskapets kapital til å investere i eksportkapasitet og inngå forpliktende avtaler om å forsyne våre naboer med kraft vi ikke har. Dermed må det trolig et brexit til – jo før jo bedre!
Det var jo nettopp Norge som gikk i front, etablerte NordPool og fikk med våre nordiske naboer før modellen ble europeisk felleseie.
Det mest skremmende er å lytte til en regjering som sier svaret er mer av det samme. Regjeringen synes å mene at vindkraft på land og hav skal berge både oss og Europa. Jeg kritiserer ikke rausheten. Den er velbegrunnet! Det jeg kritiserer er kunnskapsløsheten og respektløsheten. Det norske folk er heldigvis rimelig oppegående. De behandles for tiden som analfabeter og får glassperler, eller strømstøtte som regjeringen kaller det.
Lokalsamfunn og enkeltborgere er rammet av rettssikkerhetsbruddene fra første vindkraftrunde. Vi har en regjering som for øyeblikket trenerer en enstemmig høyesterettsdom. En dom som slår fast at offentlig eide selskaper brøt menneskerettighetene til vår samiske befolkning. Vi har lokalsamfunn og enkeltmennesker som er påført helseskadelige konsekvenser fordi forvaltningen ikke har stilt krav til faglig kvalitet i konsekvensutredninger. Vi har en forvaltning som siden 2009 har omgått og brutt vår plan- og bygningslov og krenket rettssikkerheten de var satt til å ivareta. Resultatet er at vi på 10 år har forbrukt mer av vår irreversible naturkapital enn vi klarte til hytter og fritidshus på de foregående 100 år. Resultatet vi satt igjen med var tap av økologisk, sosial og økonomisk bærekraft – vår energiskandale! Eventyret vi ble fortalt om å redde verden, var en dekkhistorie servert av de få som hadde noe å tjene på å servere den.
Materialforbruk, natur- og miljøskader og kostnader for uregulerbar vindkraft som har vanvittige systemkostnader, er definitivt ikke svaret. Når regjeringen sender regningen til norske strømkonsumenter er vår energiforvaltning blitt en gresk tragedie av dimensjoner.
Vi trenger kort og godt ikke vindkraften.
Det vi trenger er å gjøre opp den urett som er begått, en ny bærekraftig kraftpolitikk og å forvalte den krafta vi har bedre!
Dessuten må vi avlive myten om evig vekst!