foto
Vi har kunnskap og kompetanse, både i offentlig og privat sammenheng. Vi velger allikevel å ikke ta fatt i tematikken slik at vold og overgrep hindres og stoppes, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Barnehuset i Kristiansand. Foto: Reidar Kollstad

Det er på en måte blitt mye verre. Vi har kunnskap og kompetanse, både i offentlig og privat sammenheng. Vi velger allikevel å ikke ta fatt i tematikken slik at vold og overgrep hindres og stoppes. Forebygging på alle mulige måter skulle være tilgjengelig for hver og en av oss. Det skulle være det aller viktigste i samfunnet vårt.

Omfanget av overgrep er og blir et stort samfunnsproblem. Det koster samfunnet milliarder og ikke minst er de menneskelige omkostninger ufattelig store. Overgrep begås i alle samfunnslag og i ulike sammenhenger. Det være seg i offentlig eller privat sammenheng, frivillige organisasjoner, idrettslag, speider, svømmeklubber, i religiøse sammenheng osv. Lista er lang og innbefatter det meste i samfunnet vårt. Det eneste stedet barn kan være helt trygge er hos vår kjære konge.

foto
Rigmor Høyland Iversen. Foto: Jostein Blokhus

Nettrelaterte overgrep er stigende og gir all grunn til enda en stor bekymring. Med andre ord er det slik at antallet overgrepssaker er økende og det blir et stort misforhold mellom antall overgrep og forebyggende tiltak. Tiltak som er treffsikkert og som fører til at barn beskyttes.

Det er alt for mange historier hvor barn ønsker å fortelle og hvor den voksne ikke tar fatt i det på en god måte. Det er ikke farlig å spørre, det er farligere å ikke spørre.

Det er alt for mange historier hvor barn ønsker å fortelle og hvor den voksne ikke tar fatt i det på en god måte.

Det blir aldri en vane å skulle høre på historier om overgrep. Det er sterke historier fra virkeligheten om hvordan det er å være barn og oppleve overgrep. Det er som å leve i en krigssone, forteller noen. Du vet egentlig ikke når neste overgrep skjer. Det er å ha en hverdag uten å ha kontroll på det som kommer til å skje.

«Kari» forteller følgende: Det var en voksne likte, og han var hyggelig og morsom. Foreldrene syntes det var stas at han var på besøk. Han var ofte på overnattingsbesøk i helgene. «Kari» var på skolen og visste at nå i dag kommer han, og hun visste hva som kom til å skje. Det ble umulig å konsentrere seg om det skjedde i klasserommet. Hodet var fullt av bilder og kroppen føltes som den var lammet.

Kvelden kom og han kom inn til henne. Hun følte det som om hun gikk inn i et mørke, hun hørte pusten hans og han la seg ved siden av henne og tok på henne. Det føltes som hun ble invadert. Det endte seinere med at han trengte inn i henne.

Det tok henne flere år å stoppe overgrepene ved å fortelle til sin mor. Besøkene ble det stopp på, og «Kari» gikk videre med sine opplevelser. Hun fortalte til en tillitsperson på skolen og til legen. Hun opplevde at ikke noe skjedde. Det var nå flere som visste, men ingen gjorde noe.

Det var flere som visste, men ingen gjorde noe.

Det ble stille rundt henne. Hun ble værende med sine opplevelser i flere år. «Kari» var et modig barn som våget å fortelle til noen. Mor var en trygg person som hun kunne fortelle til. Mor har siden fortalt at hun snakket med legen sin om det som hadde skjedd. Hun fikk råd om å la «Kari» være i fred, hun ville nok glemme det som hadde skjedd.

Historien her er ikke spesiell, det er mer en bekreftelse på hvordan vi voksne velger å snu oss vekk. Hvis det ikke var slik, ville vi jo alle ta fatt i det vi får informasjon om. Hvis vi virkelig mener at overgrep må bekjempes, ville vi alle være opptatt av å forebygge og stoppe/hindre at overgrep skjer. Flere av disse overgrepene skjer før barnet begynner på skolen. «Kari» ble utsatt for overgrep fra hun var ca. 4 år. Vi vet at «barndommen varer livet ut». Vold og overgrep er uten tvil et av våre største folkehelseproblem.

Med andre ord, konsekvenser av overgrep er en stor påkjenning, og det koster samfunnet milliarder. Det er allikevel den enkelte som bærer byrden og de nærmeste som må forholde seg til det. Svært ofte er det slik at de nærmeste ikke vet hva som har skjedd.

Hva er det som gjør at vi ikke sier ifra? Hva er det som fører til at vi ikke vil se, forstå og ta inn over oss? Er vi utrygge, redde for å ta feil, vet ikke hva vi skal gjøre, hvor vi skal henvende oss, hvem vi kan snakke med? Orker jeg å ta inn over meg at overgrep skjer med 7-åringen som sitter foran meg? Jeg snur meg vekk, og barnet ofres og årene går, og barnet blir den voksne som strever i livet sitt. Det blir den voksne som kanskje kommer til å fortelle en historie om overgrep og det sviket det ble.

Hva er det som gjør at vi ikke sier ifra?

«Trener fattet mistanke – far dømt for overgrep». Det er en reportasje i media som gir håp. Det var en trener som skjønte at gutten strevde. Trener hadde flere samtaler med gutten og historien kom etter hvert. Han var utsatt for overgrep av sin far i fem år. Det ble satt en stopper for overgrepene og faren ble anmeldt og fikk sin dom. «Du må tro at det skjer, for å kunne se og forstå at det skjer».

Tenk gjennom hva du leser og hører når media har oppslag om overgrep. Hva betyr det egentlig når vi sier at «barndommen varer livet ut», og vi samtidig leser og hører om overgrep.

Vær den trygge voksne som tør å se og ta inn over deg og som kan være der for barnet. Vi må alle ta ansvar i forhold til at barn skal ha en barndom uten overgrep. Barndommen kommer ikke i reprise, den varer livet ut.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.