I forrige uke ble den siste rapporten fra World Prison Brief publisert. Den inneholder en oversikt over bruken av fengsler i så godt som alle verdens land. Minst 11 millioner mennesker sitter nå i fengsel. Det er en økning på 27 prosent siden år 2000. Det er fremdeles USA som formelt huser flest fanger – 1,8 millioner, og 20 prosent av verdens fanger – men det er El Salvador, Cuba og Rwanda som har den høyeste fengslingsraten (antall innsatte per 100.000 innbygger).
Det å lese slike globale oversikter over bruken av fengsler er deprimerende og fascinerende på samme tid. Det er deprimerende fordi vi vet at leveforholdene til svært mange av disse 11 millionene menneskene er harde. De fleste er for eksempel sperret inne i store fengsler som er fylt opp langt over kapasitetsgrensen.
Kristian Mjåland
Det er også deprimerende fordi det er noen veldig stabile fellestrekk mellom dem som havner i fengsel: De er nesten alltid menn, de er veldig ofte fattige, og de tilhører ofte en (etnisk) minoritetsgruppe. Slik er det i norske fengsler – 95 prosent er menn, 82 prosent har minst to levekårsutfordringer (dårlig økonomi, bostedsløs, kronisk sykdom etc.) og 25 prosent er utenlandske statsborgere – og liknende mønstre finner vi i de fleste land.
Det som gjør lesningen av slike rapporter fascinerende, er de store forskjellene i bruken av fengsler mellom ulike land og regioner. Ekstra fascinerende er det fordi vi mangler fullgode forklaringer på hva det er som gjør at noen land har mange fanger mens andre har få, og hvorfor det er slik at fangetallene stiger og synker innad i land over tid.
Vi mangler fullgode forklaringer på hva det er som gjør at noen land har mange fanger mens andre har få.
Den mest nærliggende forklaringen på at noen land har mange fanger er fordi de har mye kriminalitet. Den forklaringen holder imidlertid ikke helt. Land med relativt likt omfang av kriminalitet kan ha store forskjeller i fangetall. At det er en sammenheng mellom kriminalitet og fangetall er forskere enige om. Men hvor sterk sammenhengen er, vet vi mindre om. Omfanget av kriminalitet kan uansett ikke være hele forklaringen – vi må også undersøke hvorfor noen land reagerer på et gitt nivå av kriminalitet med fengselsstraff oftere enn andre.
En nylig publisert forskningsartikkel går gjennom noen av forklaringene som er foreslått. En forklaring handler om at noen land oftere reagerer på lovbrudd ved å bruke andre typer straffereaksjoner enn fengsel, for eksempel mer bruk av bøter eller ulike former for samfunnsstraff. En annen forklaring handler om økonomi: Å fengsle en stor andel av befolkningen er dyrt, og det er derfor først og fremst rike land som vil (kunne) fengsle mange. En politisk forklaring handler om at fangetallene vil være lavere i demokratier enn i diktaturer, fordi i sistnevnte har befolkningen få politiske kanaler for å bedre sin stilling.
Ulike kulturforklaringer har også blitt foreslått, for eksempel at bruken av fengsler økte kraftig i vestlige land fra 17- og 1800-tallet fordi det gradvis ble ansett som barbarisk og usivilisert for stater å holde på med de førmoderne fysiske avstraffelsene slik som pisking, tortur og henrettelser.
En mer moderne kulturforklaring er at fangetallene er høye i liberale markedsøkonomier, som for eksempel USA, fordi man der aksepterer at individet må ta støyten når det handler galt. I sosialdemokratiske land, som Norge, er det en sterkere tradisjon for å tenke at staten skal hjelpe og ikke bare straffe folk som bryter loven, og det gir lavere fangetall.
I sosialdemokratiske land, som Norge, er det en sterkere tradisjon for å tenke at staten skal hjelpe og ikke bare straffe folk som bryter loven.
Alle disse forklaringene kan ha noe for seg, skriver forfatterne av forskningsartikkelen, men mange av dem er basert på for dårlige data og mangler solid vitenskapelig belegg. Konklusjonen deres er uvanlig direkte og ærlig: Forskere må jobbe hardere og bedre for å forstå hvorfor bruken av fengsler varierer så mye mellom land og over tid.
Hvordan ser det ut i Norge? På 2000-tallet økte fangetallene jevnt og trutt frem til 2016. Siden da har fangetallene sunket med 20 prosent, og det sitter i dag ca. 3000 innsatte i norske fengsler. Det gir en fengslingsrate på 56 – ganske likt som i Finland (51), lavere enn i Danmark (69) og Sverige (82), og mye lavere enn i USA (531).
Hva de siste årenes nedgang i norske fangetall skyldes, vet vi ikke sikkert. Antallet straffereaksjoner totalt (fengsel, forelegg, samfunnsstraff etc) har vært stabilt siden 2016, mens det har vært en liten nedgang i antallet anmeldelser (10 prosent nedgang). Den mest nærliggende forklaringen på nedgangen i fangetall ser ut til å være den økte bruken av fotlenkesoning.
Som forskere bør vi imidlertid ha bedre svar for hånden når folk lurer på hvorfor fengslingsraten er 33 i Japan og 234 i Taiwan, 123 i Guatemala og 1086 i El Salvador, eller 67 i Tyskland og 145 i England. Vi vet at dette ikke kun skyldes forskjeller i omfanget av kriminalitet – andre forhold påvirker og andre forklaringer må til.
Dette er ikke kun et metodeproblem i forskningens verden. Skulle man ønske at færre fattige unge menn med minoritetsbakgrunn tilbringer lang tid i overfylte og inhumane fengsler, ja da bør vi prøve å finne ut hva det er som gjør at noen land er langt mer tilbøyelige til å fengsle sine borgere enn andre.