Begrunnelsen for dette er, ifølge departementets pressemelding, at det stadig kommer ny kunnskap om effektive behandlingsmetoder og hvilken behandling som gir økt utbytte for hvilke pasienter, og at det derfor er viktig å legge til rette for mer spesialiserte tjenester for å oppnå gode behandlingsresultater.

Ekspertutvalgets mandat bygger altså på en medisinsk forståelse av psykiske utfordringer, hvor løsningen er at spesifikke lidelser behandles med spesifikke metoder. Men både FN og WHO ber om en fundamental endring i retning av en psykososial grunnforståelse innen psykisk helse-feltet. De baserer sitt ståsted på forskning som viser at spesifikke behandlingsmetoder spiller en begrenset rolle på veien fra livshemmende psykiske utfordringer til et verdig og tilfredsstillende liv, at psykiske utfordringer må forstås som noe annet enn medisinske fenomen, og at de viktigste tiltakene – også for de såkalt «sykeste av de syke» – derfor ligger utenfor et behandlingsapparat som baserer seg på en medisinsk fenomenforståelse.

Ifølge FN og WHO må psykiske utfordringer, eller med FNs terminologi: «psykososiale funksjonsnedsettelser», forstås som resultater av påkjenninger i livet. Og når det er livet som gjør vondt, er det mest hensiktsmessig å endre livsbetingelsene. En behandlingsintervensjon kan ofte inngå som del av dette, men det finnes liten støtte i forskningen for at psykiatriske diagnoser i særlig grad sier noe om hva som vil være den beste behandlingen. Tvert imot. Det samme hjelper på tvers av diagnoser, og folk med samme diagnose blir bedre av ulike tilnærminger. I tråd med dette vokser kritikken av et diagnosesystem som ikke lever opp til medisinfagets egne kriterier for gyldighet. Blant kritikerne finner vi både det amerikanske NIMH (som langt på vei tilsvarer det norske helsedirektoratet) og hovedredaktøren for forrige utgave av diagnosemanualen DSM (IV), psykiateren Allen Frances.

Både FN og WHO er tydelige på at et slikt paradigmeskifte er helt nødvendig, blant annet for å få bukt med en tvangsbruk som i norsk psykisk helsevern daglig fører til menneskerettighetsbrudd.

WHO ser utenforskap som et større hinder for bedring enn mangelen på spesialiserte behandlingstilbud og har vist vei ved å publisere eksempler på tvangsfrie, humane og lokalsamfunnsbaserte tjenester i land over hele verden – praksiser som har vist seg blant annet å forebygge tilstander som appellerer til bruk av tvang.

Eksempelsamlingen fra WHO viser at endring til menneskerettighetsbaserte og sosialt orienterte tjenester er mulig for alle grupper med psykiske utfordringer. Den er fra FNs side ment som en guide i arbeidet med å utvikle tjenester i tråd med FNs og WHOs signaler. FN, som gang på gang har kritisert Norge for en tvangsbruk som bryter med menneskerettighetene, etterlyser en politikk som adresserer maktubalanse heller enn kjemisk ubalanse.

Det framstår underlig at ekspertutvalgets mandat er utformet av samme regjering som har gått inn for å innlemme Diskrimineringskonvensjonen (CRPD) i norsk lov. Men kaster vi et blikk på lovarbeidet som er gjort til nå, er det dessverre ikke så underlig likevel. Norge har med sine tolkningserklæringer nemlig i praksis reservert seg mot fullt ut å anerkjenne CRPDs artikkel 12 Likhet for loven, artikkel 14 Frihet og personlig sikkerhet, samt artikkel 25 om rett til helse av samme kvalitet som for alle andre, og helsehjelp basert på et fritt og informert samtykke. Et sentralt punkt som Norge har blitt og blir kritisert for, er at prosessen med å gå fra en medisinsk til en menneskerettslig og sosial modell for hjelp til mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser går for sakte. Å legge opp til en økt spesialisering av et medisinsk orientert hjelpeapparat vil være å trenere denne prosessen ytterligere.

CRPD-konvensjonen, som er forankret i menneskerettighetene, setter altså til side den medisinske modellen til fordel for en psykososial forståelse av psykiske utfordringer. Både FN og WHO er tydelige på at et slikt paradigmeskifte er helt nødvendig, blant annet for å få bukt med en tvangsbruk som i norsk psykisk helsevern daglig fører til menneskerettighetsbrudd. Når WHO har laget en oversikt over praksiser som gjør folk bedre og tvangsbruk i behandlingsøyemed unødvendig, hvorfor setter ikke regjeringen heller ned et utvalg som kan se på hvordan vi kan bygge et hjelpeapparat bestående av slike praksiser? Hvor mange flere ganger må FN kritisere norsk psykisk helsevern for brudd på menneskerettighetene før vi kan håpe på en endring i tråd med FNs og WHOs signaler?

Disse 16 fagfolk fra akademia og praksisfeltet, har også «signert»/stiller seg bak kronikken:

Inger Beate Larsen, professor emerita ved UiA

Alain Topor, professor/Docent ved UiA/Stockholms universitet

Tore Dag Bøe, professor ved UiA

Jan Georg Friesinger, førsteamanuensis ved UiA

Janne Lund, universitetslektor PhD ved UiA

Jonas Højgaard Frydenlund, cand.psych, Ph.D. universitetslektor ved UiA

Ellen Flaaten, PhD-stipendiat ved UiA

Øyvind Hope, PhD-stipendiat ved UiA

Terje Emil Fredwall, professor ved Senter for omsorgsforskning, UiA

Ottar Ness, professor ved NTNU og UiA

Birgit Valla, psykologspesialist og forfatter

Marit Helene Hem, forskningssjef, ved NTNU Samfunnsforskning

Julia Hagen, rådgiver, RVTS Midt og forsker 2 ved NTNU Samfunnsforskning

Arve Almvik, faglig rådgiver ved NTNU Samfunnsforskning/Nasjonalt senter for psykisk helsearbeid

Irene Wormdahl, forsker 2/faglig rådgiver ved NTNU Samfunnsforskning/Nasjonalt senter for psykisk helsearbeid

Tore Ødegård, fagutvikler ved Medikamentfritt behandlingstilbud, UNN Tromsø

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.