Dette utløste et sterkt folkelig engasjement, og penger ble samlet inn for å dekke sykehjemsutgiftene. I mars ble opposisjonen på Stortinget enig om et vedtak som skulle sikre hjelp til Oscar. Kort tid etterpå kom regjeringen med sin egen løsning som gjør at staten innen sommeren skal betale for sykehjemsplass til krigspensjonister som bor i utlandet. Det gjelder i dag kun seks personer. Hvor mange av dem som er krigsseilere er ikke kjent, men uansett er det fortjent for dem det gjelder.
Politikerne fortjener honnør for at de bidro til å finne en løsning. Samtidig er det kritikkverdig at det tok så lang tid, og at det først skjedde etter et halvt år med press fra media og aktører som Sjømannsforbundet. Krigsseilerne er ikke den eneste gruppen som har vært gjennom en liknende prosess, men de har opplevd dette mange nok ganger nå.
Krigsseilere som Oscar Anderson seilte på handelsskip med drivstoff, soldater, våpen og mat for de allierte under 2. verdenskrig. 30 000 norske og like mange utenlandske sjøfolk, bidro med livet som innsats for å få lasten fram. Arbeidet var like risikabelt som å være soldat. 2208 norske og 953 utenlandske sjøfolk ble drept i krigsforlis på skip i den norske uteflåten drevet av statsrederiet Nortraship, mens nesten 2000 døde i løpet av krigen av sykdom, ulykker og andre måter, ofte indirekte forårsaket av krigen.
Dette var Norges viktigste bidrag til den allierte seieren, noe som ble tydelig anerkjent av norske myndigheter under krigen. Et synlig bevis var tildelingen av den høyt ansette Krigsmedaljen til tusenvis av norske sjøfolk. Britiske og amerikanske ledere ga også sin anerkjennelse i både ord og handling. De norske sjøfolkene ble sammenliknet med verdien av en million soldater.
Da freden kom til Norge i 1945, ble heller ikke krigsseilernes innsats glemt. Kong Haakon og statsminister Gerhardsen nevnte gjerne sjøfolkene først i minnetaler om krigens ofre. Men tusener av sjøfolk var ikke kommet hjem da disse talene ble holdt. Gjenoppbyggingen etter krigen førte til store globale transportbehov, og flere tusen måtte fortsette å seile til 1946-47, før de kunne reise hjem.
Vanskelighetene krigsseilere møtte under hjemkomsten stod i sterk kontrast til de fine ordene de tidligere hadde hørt. Flere problemer bunnet i at sjøfolkene mange år hadde vært utenlands. Rigid tolkning av regelverk gjorde det vanskelig å få rasjoneringskort, stemmerett og bolig. Provoserende kunne det også være å bli innkalt til militærtjeneste etter fem års krig på havet. Selv om mange krigsseilere også klarte seg godt, var psykiske helseplager et dypt, langvarig og utbredt problem etter år i farefulle seilaser. Disse plagene ble i liten grad forstått av helsevesenet den første tiden.
Nordmenn flest hadde liten kunnskap om krigsseilernes innsats og betydning. Kombinert med en utbredt formyndersk og nedlatende holdning til sjøfolk og mange krigsseileres problemer med å takle livet på land, ble det å være krigsseiler for enkelte sett på som noe negativt. Det forklarer noe av årsakene til at også politikere var avvisende til krigsseilernes behov og krav.
Klarest kom kanskje dette til uttrykk i den tapte kampen om Nortraships hemmelige fond – den viktigste symbolsaken for samfunnets manglende anerkjennelse av krigsseilerne. Penger som krigsseilerne mente var tilbakeholdt lønn under krigen ble av Stortinget i 1948 plassert i et fond som trengende krigsseilere, og enker og barn etter døde krigsseilere kunne søke fra. Siden Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget på denne tiden, fikk mange krigsseilere og deres etterkommere et anstrengt forhold til partiet.
Fra midten av 1960-tallet fikk krigsseilerne og deres sak medvind, både i kraft av egen innsats og ved hjelp av media og støttespillere. 23 år etter krigens slutt kom en tilleggslov som sørget for at også de som hadde psykiske lidelser og andre usynlige skader fra krigen, kunne motta krigspensjon. Dette resulterte i en tidobling av antall krigsseilere som mottok krigspensjon.
24 år etter at krigsseilerne tapte kampen om Nortraships hemmelige fond i Stortinget, kom de folkevalgte med det som i realiteten var en kompensasjon for vedtaket i 1948. En såkalt «ex gratia-utbetaling» ble gitt til alle som hadde seilt i den norske uteflåten under krigen. En ny milepæl kom i 2013, da krigsseilerne fikk en offentlig unnskyldning fra forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen for den dårlige behandlingen de hadde fått etter krigen.
Krigsseilerne og deres støttespillere har stadig måttet kjempe for det som i ettertid gjerne sees som selvsagte rettigheter, som med saken til 102 år gamle Oscar Anderson. Det er ikke mange gjenlevende krigsseilere, og knapt noen annen veterangruppe har i dag den samme høye statusen i samfunnet. Forhåpentligvis kan vi som samfunn lære av krigsseilernes lange og gjentatte kamp for rettferdighet og anerkjennelse i møte med andre sårbare grupper i dagens Norge.