Anerkjent forskning og omfattende ulykkesstatistikk viser klart at fartsgrense på 50 km/t ikke hører hjemme på slike veier. Det er derfor uforståelig at veimyndighetene ikke har vært sitt ansvar bevisst og sørget for fartsgrense på 30 km/t. Slik kunne den farlige veien med enkle grep ha blitt sikret.

Veimyndighetene kan ikke fortsette å drive med deres ansvarsfraskrivelse når slike ulykker skjer, som vi har erfart i dette tilfellet.

Det er ikke nok å være ydmyk, og hinte om ulik modenhetsgrad på barn i trafikken.

Barn er impulsive, de har ikke et velutviklet sidesyn, de er små og ikke så lette å få øye på. Derfor er 50 km/t en alt for høy fartsgrense. Det bør være en lav terskel for å senke farten til 30 km/t på veier hvor barn ferdes.

Veimyndighetene har flotte hjemmesider, hvor det fremheves at farten skal ned i tettbebygde strøk. Dette for å forhindre ulykker og for å skape et godt trafikkmiljø hvor biler, myke trafikanter, skolebarn og syklister kan ferdes sammen harmonisk.

Veimyndighetene kan ikke fortsette å drive med deres ansvarsfraskrivelse når slike ulykker skjer, som vi har erfart i dette tilfellet.

Men hva gjør veimyndigheter i praksis når de sitter bak skrivebordene og vedtar fartsgrenser og trafikktiltak?

Da har pipen fått en annen låt. Der er det biler og lastebiler som prioriteres, og det sitter langt inne for myndighetene og begrense deres «frie ferdsel» i trafikken.

Sikkerheten for myke trafikanter er ille også på en rekke andre fylkesveier i Agder. Veimyndighetene opptrer arrogant og avvisende til fornuftige innspill fra mange velforeninger, som har inngående kjennskap til trafikkforholdene i sitt nærområde.

Svaret velforeningen som ønsker redusert fart får fra de som bestemmer, er som regel:

1. Vi kan ikke senke farten for det blir ikke respektert.

2. Vi kan ikke ha flere fotgjengeroverganger for det gir falsk trygghet.

3. Vi kan ikke ha en 30 km/t sone lenger enn et par-tre hundre meter.

Dette er en gammeldags og utdatert holdning om hvordan trafikkmiljøet skal styres i byer og tettbebygde strøk, og henger ikke sammen med en mer moderne tenkning om biltrafikk vi finner mange steder i Europa.

Flere og flere europeiske byer har innført 30 km/t som generell fartsgrense i hele byen. I en fersk rapport fra Transportøkonomisk Institutt fra januar i år er det gjort analyser av virkningene av slik redusert fartsgrense i Europa, og resultatet er slående: «Vesentlig færre ulykker, særlig ulykker som involverer fotgjenger og syklister» (TØI rapport 2009/2024).

Det er ganske opplagt at veimyndighetene i Norge er akterutseilt på trafikksikkerhet når de legger til rette for at biler og vogntog kan suse i 50 km/t på trange veier som barneskoleelever må krysse til og fra skolen.

I rundskrivet fra veivesenet om fartsgrenser fra 2022 står det:

2.3 Kriterier for bruk av fartsgrense 30 km/t:

Fartsgrense 30 km/t skal brukes på følgende strekninger i tettbygd strøk:

1. Strekninger ved skoler

Strekninger som ligger ved skoler på en slik måte at et stort antall barn/unge må krysse vegen hver gang de skal til eller fra skolen.

Er dette bare en teoretisk øvelse, eller følges det opp i praksis? Jeg tror dessverre ikke det.

Er det så farlig om trafikken i sentrum av byer hvor det befinner seg mange skolebarn og andre myke trafikanter flyter litt saktere, og om biler og lastebiler kommer ett minutt senere frem? Når vi vet at gevinsten er færre ulykker, og liv vil bli spart?

Veimyndighetene kjenner da godt til den store forskjellen i ulykke/skadestatistikk på 50 km/t kontra 30 km/t? Kjører bilene i 30 km/t skjer det nesten aldri ulykker, og de gir lite skadeomfang. Kjører bilene i 50 km/t skjer det oftere ulykker, og sannsynligheten for at de vil være fatale (dødsrisiko) øker fra 5 prosent til 80-90 prosent.

Den tragiske dødsulykken i Torridalsveien bør være en vekker for alle som kan påvirke trafikksikkerheten til skolebarn, og andre myke trafikanter som til daglig må ferdes blant lastebiler og biler.

Med forholdsvis enkle midler og god vilje, kan de som bestemmer gjøre mye for å få ned ulykkesstatistikken.

Jeg har selv som trafikkansvarlig i Sanden Vel, kjempet mot veimyndighetene for å få innført 30 km/t grense i Nygata i Mandal, skriver Finn Morten Bessesen. «Vi ser farlige situasjoner her daglig, og kan ikke forstå hvorfor ikke veimyndighetene kan følge veivesenets egne retningslinjer som sier at det skal være 30 km/t i slike gater,» skriver han. Foto: JARLE R. MARTINSEN

Jeg har selv som trafikkansvarlig i Sanden Vel, kjempet mot veimyndighetene for å få innført 30 km/t grense i Nygata i Mandal. Denne fylkesveien ligger midt i Mandal sentrum, tett inntil fylkets nest største barneskole og er i reguleringsplanen definert som et krysningspunkt for skoleelever. Etter mange år har etaten strukket seg til å sette ned fartsgrensen til 40 km/t, men det er ikke nok! Vi ser farlige situasjoner her daglig, og kan ikke forstå hvorfor ikke veimyndighetene kan følge veivesenets egne retningslinjer som sier at det skal være 30 km/t i slike gater.

Det er på høy tid med mer ydmykhet og velvilje fra veimyndighetene når det gjelder gode innspill fra velforeninger og andre berørte om trafikkforbedringstiltak. Det vil garantert føre til en betydelig forbedring av ulykkesstatistikken i Agder.