Voksne har tatt over barnas fritid

Barnefamiliene har skaffet seg en hektisk hverdag. Kanskje er det en konkurranse blant foreldre om å gi barna de beste mulighetene. Dette presset kan føre til en overorganisert barndom i et forsøk på å forme "vellykkede" og "selvstendige" barn. Vi ønsker oss barn som er robuste og selvstendige. Likevel har vi voksne regi på nærmest hvert minutt av barnas liv.

Det finnes færre og færre rom for frilek og kreativitet på barnas premisser. Arenaer hvor barn selv kan lage sine egne regler, og hvor de selv har ansvaret for at ting skal fungere. At de kan løse opp i sine egne konflikter, og føle på livets medgang og motgang uten foreldre rundt seg. At de kan føle mestring - på egenhånd. At de kan utforske fantasien, og skape seg sine egne barneunivers.

I stedet velger vi å melde barna våre inn i organiserte aktiviteter. Det styrer de voksne. Og barna skal ikke bare involvere seg i én aktivitet, de skal prøve ut mange ting for å se hva som passer dem best. Alle aktivitetene skjer på ettermiddager og kvelder i ukedagene, etter at barn er ferdig med en slitsom dag på skolen.

Og alt er blitt så profesjonalisert og ambisiøst. Hele tiden tikker det inn meldinger på Spond og Visma, fra fotball, håndball, svømming, korps, foreldregrupper på skolen og trenergrupper. Informasjonsflommen er enorm.

Vi vokste også opp med organisert idrett, og det fungerte faktisk uten Spond. I dag må man melde barn på aktiviteter, før ga man beskjed når barna ikke kom. Mye av informasjonen er ikke relevant, men vi må likevel lese den.

Foreldrene har tatt over dugnadene også. Men dugnader er ikke som i gamle dager, hvor en viktig del av dugnadene handlet om å gi barna ansvar for å finansiere egne aktiviteter. Dugnadene før i tiden var også viktige for å skape fellesskap og samhørighet. Nå handler dugnadene om at foreldrene samler inn penger fra venner og familie for å kjøpe fullstendig unyttige varer eller lodd på Facebook.

Men stopper vi opp og tenker på om turene og aktivitetene vi finansierer er strengt tatt nødvendige for barna? Frileken, som er gratis, er erstattet med organisert aktivitet som skaper stadig mer dugnadspress.

I tillegg til den organiserte fritidsaktiviteten, er det også en tendens til kollektivisering rundt skolen. Det blir flere og flere fellesarrangement for hele klassen i regi av voksne. Det er vennegrupper, felles bursdager, avslutninger og diverse andre arrangementer.

Nå lager vi også egne halloween-arrangement på skolen for å sørge for at ingen barn skal være alene. Dette skaper igjen enda mer foreldreinvolvering.

Men i stedet for å sørge for at alle har noen å være sammen med, så skal alle barna være sammen hele tiden. Uten å tenke på at barna man er redd for at faller utenfor ikke nødvendigvis trives i klassen eller i kollektivet. Og uten å tenke på at store grupper trolig ikke er ideelt for at barn skal utvikle seg kreativt. Eller for at de skal utvikle gode relasjonsferdigheter. Barn vil helst velge sine egne venner. Det vil vi voksne også. Og skillet mellom skole og fritid blir mer og mer visket ut ved at klassen og skolen brukes som samlingsarena for aktiviteter.

Som foreldre, så føles det av og til som å befinne seg i et hamsterhjul. Man blir fanget i samfunnsstrukturene. Det er vanskelig å være motstemmen når det planlegges nye organiserte aktiviteter for barna. For det gjøres med de beste intensjoner. Og det er vanskelig å argumentere mot én og én aktivitet, når det er helheten av voksenstyrt aktivitet som virker kvelende på barnefamiliene. De gode intensjonene blir fort de gode intensjoners tyranni.

Det er vanskelig å bryte ut for den enkelte familie, fordi flertallet bestemmer reglene. Og tar vi barna ut av organiserte aktiviteter, har de ikke lekekamerater, fordi alle andre er på organiserte aktiviteter.

Og over en kaffe med andre foreldre stønner vi ironisk nok over at vi ikke ser barn alene på lekeplassene eller fotballøkka lenger. Akkurat som om det er barnas skyld. Barna som er vokst opp med en institusjonalisert barndom.

Det er ikke lett å komme med konservative tanker i en tid hvor samfunnet endres så raskt. Men nettopp fordi samfunnet endres så raskt, kan det være viktig å stoppe opp og tenke litt: Var det ting ved oppveksten som var bedre før? Hvorfor får vi et smil rundt munnen når vi ser på “Jul i svingen”, som i stor grad beskriver en oppvekst som ikke eksisterer lenger.

Vi ønsker en mer helhetlig debatt i samfunnet om å finne en bedre balanse mellom voksenstyrte aktiviteter og barns egentid. La oss sørge for at barndommen blir fylt med ekte opplevelser, autentiske vennskap og selvstendighet, og ikke bare en oversikt over planlagte aktiviteter i en fullpakket timeplan.