Det kan jeg applaudere, som har vært opptatt av og jobbet med miljøvern det meste av et 70-årig liv. Men at kommuners ulike tilnærming til å løse oppgaven kan få så ulike følger for de berørte, er vanskelig å forstå.
Drangsholt er et lokalsamfunn delt nokså likt mellom kommunene Kristiansand og Birkenes. Vi er ei godt sammensveisa bygd med felles privat vannverk, felles velforening, og vi er vant til å løse våre felles utfordringer og ha våre gleder på tvers av kommunegrensen. Vi stod samla da flommen rammet bygda i 2017, og for 15 år siden i kampen for å få gjenreist Fossebroa som forbinder oss over elva etter riving av den gamle. Drangsholt har heller ikke noe tilbud om kobling til kloakknett, og vi kan ikke forvente dette i framtida heller. Dermed har vi alle ulike private infiltrasjonsanlegg til å håndtere våre utslipp.
Men her slutter likhetene innad i bygda Drangsholt i denne historien. Uten noen form for forvarsel eller informasjon i media fikk 77 husstander i Kristiansands bydel Tveit et kort varsel på ettersommeren 2021 om at vi ville få våre utslippstillatelser inndradd. For et år siden kom brevet fra Miljøetaten i Kristiansand kommune som fortalte at siden våre anlegg var eldre enn 2007, måtte det søkes ny godkjenning, og det stod og at vi måtte forvente å få de eksisterende underkjent, og dermed krav om å legge nye infiltrasjonsanlegg. På forespørsel fikk vi også opplyst at vi 77 husstander var oppstart for om lag 2000 husstander i spredt bebyggelse i Kristiansand.
Mine sambygdinger på den sida av grensa møter en helt annen virkelighet enn oss i Kristiansand.
Å anlegge et nytt infiltrasjonsanlegg koster i størrelsesorden 200.000 til 300.000 kroner. De samlede private kostnadene for spredt bebyggelse i Kristiansand kan her beløpe seg på 500.000.000 (en halv milliard) kroner i kommende år, og uten noen garantert betydelig miljøgevinst. I tillegg har Kristiansand kommune sagt at de ikke kan ta tilsynet med dagens anlegg, og pålagt oss å søke nye tillatelser gjennom autoriserte private konsulenter. 8 av oss i et nabolag kontaktet et slikt firma, og med utgangspunkt felles kunnskapsgrunn og individuelle søknader ville dette koste kr. 50.000 per husstand. Det før noe tiltak er iverksatt.
Avløpssaken på Drangsholt mot en løsning?
Vi klaget på inndragningene av våre utslippstillatelser tidlig i juli fjor, og disse ble videresendt til Statsforvalteren for klagebehandling i oktober. Rett før påske fikk Kristiansand kommune klagene i retur fra Statsforvalteren i Agder med klar beskjed om at de var klageinstans sjøl. Vårt håp om «uhildet» klagebehandling forsvant, og vi har som tidligere ikke mottatt noen form for informasjon fra Kristiansand kommune om klagenes videre skjebne. Brev jeg sendte noen uker tilbake på våre vegne til kommunens ledelse er også møtt med øredøvende taushet.
Men rusler jeg noen minutter østover fra heimen er jeg i Birkenes kommune, og jeg lurer på hvordan denne kommunen møter de statlige kravene om avløp i spredt bebyggelse? Samtaler med teknisk sjef og lokale politikere forteller meg at mine sambygdinger på den sida av grensa møter en helt annen virkelighet enn oss i Kristiansand. Birkenes kommune skal ansette en egen tilsynsperson som vil starte sine inspeksjoner der forurensningsfaren anses størst. Dette skal finansieres gjennom årlige avgifter på kr 1500 per aktuell husstand. Hver husstand vil bli vurdert individuelt, og eventuell klagebehandling vil også politikerne være involvert i. En prat med den ansvarlige i Lillesand kommune bekrefter at de er samkjørte og tenker likt med Birkenes kommune, og de er faktisk allerede i gang. Begge kommuner har flittig orientert sine innbyggere gjennom Birkenes-Avisa og Lillesands-Posten.
Virkeligheten de to halvdelene av bygda vår står overfor, er dramatisk forskjellig. Jeg hadde i høst orienteringsmøter med de aller fleste politiske bystyregruppene. Politikere viste den største forståelse for den vanskelige situasjonen vi var satt i, men ga uttrykk for at bystyret hadde delegert sitt ansvar for oppfølging og avgjørelse til administrasjonen. I praksis Miljøetaten i Kristiansand kommune.
Statsforvalteren gjorde blant annet følgende interessante betraktninger i brevet som fulgte klagene sendt i retur. «Det skal være en forholdsmessighet mellom de byrder som pålegges og de fordeler som oppnås ved en oppheving. Kristiansand kommune har i sin saksbehandling av 5. mai 2022 hjemlet opphevingen av utslippstillatelsen på gnr./bnr. XXX i forurensningsloven § 18 tredje ledd uten videre henvisning til forurensningsforskriften § 12-14. Kommunen har i sin saksbehandling heller ikke belyst hvem som er klagemyndighet for vedtak som retter seg mot enkeltanlegg som faller inn under forurensningsforskriften kapittel 12, jf. § 12-14 og forurensningsloven § 18.»
Statsforvalteren berører her nettopp noen av våre mange klagepunkter. Det kan ikke være enkelt å forsvare investeringer på en halv milliard i kommunens spredte bebyggelse mot en svært uviss miljøgevinst, slik Forurensningsloven krever avveid? Kristiansand kommune har ikke søkt samarbeid med sine nabokommuner i hvordan statens krav til avløpshåndtering skal møtes, og unnveket dialog med oss berørte «forsøkskaniner». At kommunen kun forvalter 3 km av Tovdalselvas totale 133 km synes av liten betydning.
Men Kristiansand kommunes politikere kan, hvis de vil, involvere seg i den pågående klagesaksbehandlingen på vedtakene til sin administrasjon. Dette er en trist sak som det åpenbart har gått stor prestisje i. Mange mennesker skal pålegges svært store private investeringer uten noen garantert miljøgevinst. Viser til Fjellvettregel nr. 8 «Vend i tide, det er ingen skam å snu!»