I den grad Agder har levert mannskap over minstemålet, har de kommet fra Høyre eller mellompartiene, kanskje helst det siste. Unntak finnes likevel, som Grethe Faremo, mangeårig statsråd under Brundtland, Jagland og Stoltenberg, eller, om vi går lengre tilbake i tid, Jens Haugland som bekledte statsrådsposter under Einar Gerhardsen i årene 1955-1965.

Til disse må vi tilføye nettopp avdøde Bjørn Skogstad Aamo fra Mandal. Selv om han aldri ble statsråd, hadde han avgjørende innvirkning på utformingen av norsk politikk fra tidlig 1970-tall av. Han var statssekretær i Finansdepartementet i hele ti år, fra 1973 til 1979 og igjen fra 1986 til 1989. I Norge er Finansdepartementet selve superdepartementet. Det er her rammene legges for de andre departementenes virksomhet.

Han var også statssekretær på statsministerens kontor under Gro Harlem Brundtland i årene 1990-1993. I praksis var han altså hennes stabssjef.

Begrepet nasjonal strateg ble brukt av sosiologen Rune Slagstad i hans skjellsettende bok med samme tittel fra 1998. Her løfter han fram et knippe personer som på ulikt vis har innehatt nøkkelposisjoner i norsk politikk og samfunnsliv, og som har brukt disse posisjonene til å skape det norske samfunnet slik vi kjenner det i dag. Typisk for mange av dem Slagstad skriver om, er at de virket i spennet mellom organisasjonsliv, forvaltning og politikk. Gjerne var de innom alt dette i tur og orden.

Slik var det også med Bjørn. Som så mange andre i sin generasjon studerte han sosialøkonomi, paradefaget for dem som trodde på samfunnsøkonomien som nøkkelen til å virkeliggjøre det planlagte etterkrigssamfunnet. Samtidig var han sterkt politisk engasjert, blant annet som leder av Oslo AUF. Med sin store arbeidskapasitet og sitt sterke intellekt ble han trukket inn i tidens reformarbeid. Han ble en av den legendariske finansministeren og senere planleggingsministeren Per Kleppes nærmeste medarbeidere. Her arbeidet han blant sammen med Eldrid Nordbø, som han også giftet seg med. Da Kleppe fikk høre at Bjørn og Eldrid skulle gifte seg, skal han lettere distre ha svart: -Åh, med hvem da?

Overgangen mellom 1970- og 1980-tallet var både faglig og politisk en brytningstid. Innenfor økonomifaget klappet mye av den nedarvede plantenkningen fra den første etterkrigstiden sammen.

Markedsliberalismen vendte tilbake, også politisk. I USA med Ronald Reagan, i Storbritannia med Margareth Thatcher, I Norge med Kåre Willoch og visjonen om et deregulert og åpnere samfunn.

Bjørn Skogstad Aamo hadde sammen med en annen sørlending, Helge Røed, allerede ved inngangen til 1970-tallet forsøkt å komme noe av dette i forkjøpet gjennom programarbeidet ‘Demokrati i hverdagen’ Dette var et arbeid som ble ledet av daværende nestformann i partiet, Reiulf Steen. Det skulle mer enn god vilje og hardt arbeid fra unge krefter på partikontoret til for å revitalisere et parti som hadde fortidens meritter som styringsparti som sitt største aktivum og samtidig sin fremste fiende. Likevel, 70-tallet ble en rik reformperiode. Bjørn hadde en finger med i mye av det, og tilfanget kom blant annet fra arbeidet med ‘Demokrati i hverdagen’. Utover i tiåret skulle han få ansvaret for svært mye av det som ble produsert av partiprogrammer. Han behersket koplingen mellom fag, politikk og formidling til fulle.

Hans faglige dyktighet skulle etter hvert føre ham inn i ledelse av organisasjoner med ansvar for å utvikle politikk for, og å følge opp, en ny tids krav. I årene fra 1979 til 1981 ledet han EFTAs økonomiske avdeling i Sveits, Fra 1981 til 1986, og igjen i 1990, var han direktør i Distriktenes utbyggingsfond (DU). Det var der jeg selv traff ham da vi sammen redigerte en bok som markerte 25-årsjubileet for fondets arbeid i 1986. Bjørn ønsket å lage en debattbok der vi inviterte folk fra ulikt hold til å gi et bud på den regionale utviklingen fram mot årtusenskiftet. Og slik ble det. Han brant for regionalpolitikken og dens muligheter. I 1993 ble han så direktør for Kredittilsynet (senere Finanstilsynet). En stilling han hadde helt fram til 2011. Den tidligere AUF-er, og uttalte representant for partiets venstrefløy, ble satt til å holde orden på aktørene i den deregulerte økonomiens landskaper.

Da Høgskolen i Agder skulle bli universitet, og vi blant annet trengte å styrke finansdelen av økonomifaget, var det i 2008 naturlig å kalle Bjørn som professor II. Det var noe han umiddelbart tente på. Fordi han da stadig ledet Kredittilsynets arbeid, måtte han ha Finansdepartementets tillatelse for å kunne tiltre hos oss. Svarbrevet fra departementet hintet om at den gamle samfunnsbyggertradisjonen enda ikke hadde forlatt embetsverket:

«Finansdepartementet vektlegger også som positivt at Skogstad Aamo i en slik stilling kan formidle kunnskap og gode holdninger til studentene og fagmiljøet.»

Engasjementet av Bjørn var til glede og nytte for begge parter. Allerede det første større seminaret vi arrangerte etter at han ble tilsatt, samlet økonomisk fagekspertise og praktikere fra inn- og utland. Samtidig hadde Bjørn fått et faglig hjem nær sitt gamle familiehjem i Mandal, dit han søkte så ofte han kunne. Avtalene mellom ham og UiA ble jevnlig fornyet, faktisk helt fram til den siste utløp i fjor sommer. Noe av det siste Bjørn rakk før han døde, var å lese gjennom og kommentere et bokmanus fra sin gamle venn og medarbeider, Helge Røed, om en annen nasjonal strateg, økonomen og politikeren Erik Brofoss. Nå venter vi bare på at noen skriver Bjørn Skogstad Aamo inn der han hører hjemme i den politiske og økonomiske historien, som en av de sentrale strategene.