Kommentaren er alltid rettet mot Stortinget, der det nå er 10 ulike partier hvor minst 5 av dem frykter sperregrensen i hver eneste valgkamp.

Mange er frustrert over at småpartiene får mer innflytelse enn oppslutningen skulle tilsi og at dette resulterer i politikk velgerne ikke kjenner seg igjen i. Det er kanskje på tide å ta opp den diskusjonen når det gjelder kommunevalg også?

For er det ikke veldig irriterende når et parti kan få flere statsråder enn de har stortingsrepresentanter? At et parti knapt noen har stemt på kan få vetorett i saker det egentlig er et stort flertall for. Og hvorfor er det prinsipielt annerledes om dette skjer i kommunen din? Der er det jo enda flere småpartier, til og med partier ingen har stemt på, som får sentrale vippeposisjoner og vetorett.

Både Arendal og Kristiansand har hatt sin porsjon småpartier og bygdelister i denne kommunestyreperioden. Med alt kaos og rot det fører med seg.

I 2019 ble 12 partier valgt inn i Arendal bystyre. Nykommeren «Hovelista» fikk innvalgt to mandater på sin kampsak om å bevare en campingplass. Begge kandidatene har senere meldt seg ut, og partiet eksisterer ikke mer. Det er nok like greit, for campingplassen på Hove er lagt ned for lengst. Det er ikke alle kampsaker som står seg like godt over tid.

Til sammen 7 partier i Arendal bystyre hadde 1 eller 2 representanter. Det har ikke vært et stabilt tall, for enkelte bystyrerepresentanter har rukket å være medlem av fire ulike partier til nå. Andre har nøyd seg med tre. Underveis ble partiet Demokratene opprettet i ca et kvarter før det ble lagt ned igjen.

Kristiansand bystyre har også vært preget av lokale bygdelister. Jeg velger å kalle Demokratene, Tverrpolitisk Folkeliste, Partiet De Kristne og Pensjonistpartiet for bygdelister i så måte. De sorterer ihvertfall alle under partiet «andre» når meningsmålinger legges frem.

Ved forrige kommunevalg ble hele 13 ulike partier representert i Kristiansand bystyre. Under det passende navnet «partihoppebyen» presenterte sjefredaktør Eivind Ljøstad tidligere denne uka en oversikt over aller partibyttene som har foregått i denne valgperioden. Felles for de fleste partihopperne er at de kom fra en bygdeliste i utgangspunktet. Partiet Industri- og næringspartiet, Sentrum og Kleppelista har dukket opp i løpet av perioden, til tross for at velgerne ikke hadde stemt på dem. Det er definitivt et demokratisk problem at velgernes sammensetning av bystyret ikke blir respektert.

Det er definitivt et demokratisk problem at velgernes sammensetning av bystyret ikke blir respektert.

Bygdelister er uavhengige av de vanlige landsdekkende partiene og er kanskje bedre i stand til å fange opp misnøyen med lokale problemstillinger. Kommuner er mindre preget av de nasjonale partipolitiske spenningene, og i små kommuner ser det dessuten ut til å være vanskeligere å få folk til å stille til valg. Kanskje er det enklere for de som engasjerer seg i kommunen sin å samles under en lokal bygdeliste enn under en nasjonal paraply? Dessuten slipper bygdelistene belastningen det kan være å ta ansvar for hva deres parti driver med nasjonalt eller i andre kommuner. I denne valgperioden har bygdelister fått god oppslutning i små kommuner og har ordfører i 17 av dem. Tiden for bygdelister i bygdene ser ut til å leve i beste velgående. NRK skrev for eksempel i februar at bygdelister er i ferd med å slå ut de etablerte partiene i Finnmark.

Jeg har mindre forståelse for behovet for bygdelister i byene. I byene er det nok kandidater til å fylle partilister for etablerte partier. Partiene i byer har forholdsvis godt oppbygde organisasjoner som bidrar til skolering for nye engasjerte medlemmer og folkevalgte. Der bygdelister mangler ressursene som etablerte partier har, kan et etablert parti nyte godt av å ha en organisasjon i ryggen med erfaring, profiler og skolering i politikk og styring av kommuner. Det kan se ut til at dette er undervurdert. «Partihoppebyen» Kristiansand har vært et forbilledlig eksempel på hvordan det går når man stemmer på bygdelister. Bygdelister har bare ikke det som trengs for å drive politikk i en by.

Hvor mange partier er det egentlig behov for? Bør det vurderes å innføre en lokal sperregrense for å redusere antall småpartier i kommunen?

Mange av dem som vil øke sperregrensen, mener at det vil gi oss færre partier. Det er ikke tilfelle. Selv om sperregrensen hadde vært 10 prosent, ville fortsatt det nye partiet «Pasientfokus» blitt representert på Stortinget. Én representant som kun har én sak på ønskelista: å etablere sykehus i Alta. Fordi hun ble direktevalgt fra fylket sitt. MDG og KrF ville fortsatt vært representert på Stortinget med sine tre mandater. Fordi de er populære nok i enkelte valgkretser.

Det er frustrerende at partier som svært, svært få mennesker stemmer på, skal ha innflytelse på hvordan landet styres. At de har vetorett i viktige saker. At de blir sittende som folkevalgte i fire år basert på en enkeltsak som gikk raskt ut på dato. Og ikke minst er det et demokratisk problem at folkevalgte forlater partiet de ble valgt inn for.

Men sperregrensen løser ikke problemet. Det er hver og en av oss som avgjør hvor mange partier demokratiet skal ha plass til.

Fristen for å melde på nye lister til høstens valg er 31. mars.

Hva mener du? Du kan sende et debattinnlegg til debatt@fvn.no

Innlegget må være minst 1000 tegn, og kunne stå for seg selv.

Les mer her om hvordan du skriver et godt debattinnlegg.