De første kvenene kom antakelig til det nordlige Norge på 1500-tallet, og siden har de blitt flere gjennom ny innvandring på 17- og 1800-tallet. Kvenene kom fra områder i og rundt dagens Finland, og de tok med seg sitt finske språk. Gjennom århundrene har språket utvikla seg. I dag framstår det som en litt gammeldags form for finsk, men med mange lånord fra samisk og norsk som moderne finsk ikke har.

Fra midten av 1800-tallet ble kvenene utsatt for sterk fornorskingspolitikk. I likhet med samene ble kvenene sterkt undertrykka av norske myndigheter. Deres språk og kultur ble ikke akseptert, og mange kvener måtte gi opp sin egen kultur og sitt eget språk.

Sannhets- og forsoningskommisjonen som undersøkte den urett som ble begått mot samer og kvener av norske myndigheter, peker på at språkskifte ble en naturlig konsekvens av sterk fornorskingspolitikk. Dersom en mister språket, mister en som oftest sine kulturelle røtter også. I dag arbeides det for å gi nytt liv til kvensk språk og kultur.

Kommisjonen mener at kunst og kulturuttrykk har bidratt til stolthet over egen kultur og til anerkjenning. Sterke, nye stemmer i kvensk samtidslitteratur viderefører denne arven.

tomrom under isen

komujää

i kroppen

en luftboble i blodet

reiser mot strømmen

så vakkert at det finnes et ord for

tomrommet

mellom lag av is og is og vann

kilden langt nede

ljomer i mørke

lengter etter tetthet

det motsatte av pusterom (s. 11)

I dette diktet følger vi en stemme som arbeider seg nedover i ismassene for der å oppdage at det finnes en stemme fra dypet som ljomer. Den bærer fram nye og ukjente ord, ord som har en historie, og ord som har et til nå ukjent presisjonsnivå. Det lyriske jeget skjuler seg i dette diktet, men ved å oppdage at det finnes ord som kan beskrive naturfenomenene på en så presis måte, vokser det også fram en lyrisk bevissthet om at det skjulte og glemte har en sterk iboende kraft. Tenk at det finnes et eget ord for bobler i isen, for det er det det betyr, komjuää, is med bobler under.

Diktet er henta fra M. Seppola Simonsens (f. 1998) debutsamling Hjerteskog – Syđanmettä (2022), ei samling som ble tildelt den høythengende Tarjei Vesaas’ debutantpris. Tittelen kobler sammen skogen som ligger i hjertet, og skogen som ligger i dypet. Slik knyttes menneskenes identitet, kropp og språk sammen.

I samlinga lar Seppola Simonsen de kvenske ordene opptre i språket på samme nivå som de norske. De forklares ikke, men fungerer som hemmeligheter. Et spebarn blir eksponert for språk. Barnet prøver ut de lydene det hører, og etter hvert utvikles dette til ord og setninger, et morsmål. Men hva om dette morsmålet ikke oppleves som ekte, og at en føler at en egentlig mangler tilgangen til sitt eget språk?

Ordet syntymäkeieli er det kvenske ordet for morsmål: Jeget prøver å finne tilbake til sitt språk:

syntymäkieli

her nord ble jeg oppdratt

som grensebarn

av et folk i grenseland

skogen og havet i gråsonen

et språk ender her

og et annet skulle ha tatt over (s. 19)

Det er vanlig å skille mellom skjønnlitteraturen som er skrevet på kvensk, og litteraturen som er skrevet av forfattere med kvensk opphav. I omfang er den kvenskspråklige litteraturen relativt liten. Alf Nilssen-Børskog (1928–2014) var den første romanforfatteren som skrev på kvensk, og regnes derfor som en foregangsmann innen nyere kvensk litteratur. Trilogien Elämän jatko (Fortsettelse av liv, 2008–2011) utgjør høydepunktet i forfatterskapet. Ingeborg Arvola (f. 1974) ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2023 for Kniven i ilden, og skriver storslått om kvensk historie på norsk. M. Seppola Simonsen skriver kvensk lyrikk på norsk, med innslag av kvenske ord, og inntar slik en mellomposisjon.

Den talende hos Seppola Simonsen forholder seg til naturen, til årstidene, og smyger seg gjennom tida. Når den nærmer seg noe, skaper det bevegelser i luften, og det er som om naturen svarer tilbake. Slik kommer historien og menneskene til syne:

Läpinäkkyyvää

arven uten farge

vann i direkte sollys

flytende under tunga

det er kvensk å tro

at man ikke er kvensk (s. 93)

Ordet Läpinäkkyyvää er ikke oppført i den kvenske ordboka. At vi som norskspråklige lesere ikke har tilgang til ordets betydning, understreker den sterke opplevelsen av morsmålenes betydning. Diktet synliggjør et identitetspolitisk- og kulturaktivistisk prosjekt.

Nord er ikke håndfast

en raja

en grense

skåret i Tornedalen bestemmer

over landegrensen glemmer

vi, kom du hit før eller etter at kongene

la blyanten på kartet? (s. 30)

Raja er det kvenske ordet for grense. Hjerteskog – Syđänmettä blir stående som et motsvar til den tida hvor kvensk nesten forsvant fra vanlig dagligtale. Om kvensk språk faktisk vil overleve, er dessverre usikkert. Seppola Simonsens er uansett en ny poetisk stemme som er verdt å lytte til. En stemme for å synliggjøre og anerkjenne kvenene, deres språk og kultur.

I Kristiansand har Protestfestivalen tidligere løfta det kvenske på prisverdig vis. Det er viktig at kvenene, som en nasjonal minoritet, blir hørt, sett og anerkjent. I år markeres Kvenfolkets dag for første gang på Universitetet i Agder, mandag 18. mars.