Torturistens offer

Samtlige av de henrettede var menn. Det gjelder ikke ofrene. Et av dem var Henriette Bie Lorentzen, den første gravide kvinnen som ble torturert under okkupasjonen. Hun ble mishandlet i det som ble kalt «torturens høyborg», Gestapos hovedkvarter i Statsarkivet i Kristiansand.

Henriette Bie Lorentzen, tidligere lærer ved Nansenskolen og mannen hennes, Øyvind, lektor ved Katedralskolen i Kristiansand, var aktive i motstandsarbeid, først og fremst som del av lærerfronten, og de hjalp også mennesker på flukt. Da nettverket ble avslørt flyktet mannen, mens Henriette ble igjen. Motstandsgruppen regnet med at en gravid kvinne ikke var truet og ga uttrykkelig beskjed om at hun ikke skulle flykte.

Men Gestapo var snart på døren hennes, ransakte leiligheten og fant et eksemplar av den illegale avisen Håndslag som Henriette distribuerte i Kristianssandområdet. Hun ble arrestert i juli 1943 og ført til Statsarkivet. Her informerte hun om graviditeten som ble bekreftet av en tysk lege som undersøkte henne, men som likevel ga klarsignal til torturistene om «skjerpet forhør». Det eneste forbeholdet han tok var at torturen skulle skje med offeret liggende.

Bie Lorentzen ble torturert av tyskeren Hans Lipicki i samarbeid med Ole Wehus, en av torturistene nevnt i NRK-serien. Han gikk lenger i mishandling enn han var pålagt, og er omtalt som «Sørlandets Rinnan». Lipicki pisket mens Henriette skrek «Ich bin schwanger» gjentatte ganger. Ole Wehus holdt henne fast og presset en knebel inn i munnen hennes for å dempe skrikene. «Forhøret» varte i nærmere to timer. I løpet av fem dager gjennomgikk hun fem forhør. Hun røpet ingenting av den enkle grunn at hun ikke kunne svare på det torturistene ønsket å vite, oppholdsstedet til motstandsgruppen hun og mannen var med i, har hun fortalt i ettertid.

Etter en ukes tid ble hun overført til Kretsfengselet i byen og deretter til Grini og Møllergaten 19. Her fikk Henriette vite at barnet hun snart skulle føde skulle sendes til Tyskland. Hun reagerte med selvmordsforsøk, men lyktes ikke. En østerriksk lege, dr. Hauer, hjalp henne og sørget for at barnet ble plassert hos Henriettes far og søster.

Mange av fangene på Arkivet endte i konsentrasjonsleirer. I alt 103 norske kvinner satt i Ravensbrück, 5 av dem var kvinner fra Agder. En av disse var Henriette som kom til leiren som såkalt NN-fange, det vil si politisk fange, i midten av april 1944, 33 år gammel. På Grini og i Ravenbrück utviklet det seg et samhold mellom flere av kvinnene. Tanken på å begynne et nytt og annerledes liv, mer engasjert og bevisst, når freden kom, bidro til å gi krigens lidelser en form for mening.

For Henriette inngikk et tidsskrift for kvinner i drømmen. «Ta valg og engasjer deg», var budskapet hun hadde med seg fra Nansenskolen. Appellen om engasjement, om en kjempende humanisme var et verdigrunnlag hun bevarte til tross for krigserfaringene. Hun skrev aldri noen erindringsbok fra fangenskap og leiropphold, men gjennom foredrag, intervjuer og artikler formidlet hun sine erfaringer.

Da hun kom hjem til Norge 15. juni ble hun oppmerksom på magasinet Kvinnefronten, en opprinnelig illegal publikasjon som ble videreført etter frigjøringen. Hun oppsøkte redaktøren Kirsten Hansteen, enke etter Viggo Hansteen som var skutt høsten 1941 sammen med Rolf Wichstrøm. De besluttet å starte tidsskriftet Kvinnen og tiden – Våkne kvinners blad sammen. Tidsskriftet ble utgitt i perioden 1945 til 1955 og var den viktigste kvinnepolitiske publikasjonen i de første etterkrigsårene. Henriette gikk inn i tidsskriftarbeid og opplysningsvirksomhet med full kraft og reiste landet rundt med foredraget «Menneskeverd». I stedet for bitterhet og hevntanker, formidlet hun sine opplevelser og menneskemøter i fangenskap med en humanitet som gjorde inntrykk på tilhørerne. I årene 1946 og 1947 holdt hun mer enn 100 foredrag.

Parallelt foregikk landssvikoppgjøret der 30 nordmenn ble dømt til døden.

Saken mot Ole Wehus kom opp for Agder lagmannsrett i november 1946. Han ble tiltalt og dømt for mer enn førti tilfeller av tortur og to tilfeller av medvirkning til drap. Wehus ble dømt til livsvarig fengsel i Agder lagmannsrett, men saken ble anket til Høyesterett som endret dommen til dødsstraff. Den dømtes søknad om benådning ble avvist. Ole Wehus ble skutt 37 år gammel på Akershus festning 10. mars 1947. I sakens dokumenter finner vi Henriette Bie Lorentzens vitneforklaring. Hun var motstander av dødsstraff, et standpunkt hun oppretthold også i saken mot han som hadde torturert henne. Resten av livet engasjerte hun seg for fredssaken og mot tortur gjennom Amnesty. I gravferden høsten 2001 var Amnestys logo plassert på forsiden av programheftet.

(Kilder:

Landssvikarkivet, Kristiansand politikammer, Dommer, nr. 148 -149: Anr. 390/45 Ole Wehus

Kari Skjønsberg (red) :Hvor var kvinnene? 1945-1960, Oslo: Gyldendal 1979

Andreas Skartveit (red): Vi valgte det vi ikke kjente. Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Oslo: Forum 1995

Kristian Ottosen: Kvinneleiren. Historien om Ravensbrück-fangene, Oslo: Aschehoug 1991

Intervju Kristin Andersen (Henriette Bie Lorentzens datter)