I min forrige fredagskommentar her i Fædrelandsvennen, trakk jeg frem et særdeles gledelig trekk ved det forrige kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Det var at langt flere ungdommer enn tidligere gikk til valgurnene. Det var også flere unge på partilistene, og i det hele tatt kan vi kanskje si at 2019-valget ble et valg i ungdommens tegn.
Forhåpentligvis vil denne trenden fortsette i årets kommune- og fylkestingsvalg, men da må kanskje velgerne bli hyggeligere mot politikerne enn tilfellet er i dag. I en rapport fra Politihøgskolen som kom for et par år siden, viser det seg nemlig at mange politikere er utsatt for trusler, hatytringer og plagsomme henvendelser, og at de av den grunn vurderer å trekke seg fra politikken.
Da må kanskje velgerne bli hyggeligere mot politikerne enn tilfellet er i dag.
Verst går dette ut over menn i 30- og 40-årene, og kvinnelige politikere under 30 år. Det er derfor ytterst prisverdig når en 19-åring som Marianne Rossevatn stiller til valg for Senterpartiet i Hægebostad, med håp om å bli kommunens ordfører. Blir hun det, vil hun bli den yngste ordføreren noensinne her til lands.
Til NRK sa Rossevatn på Sps landsmøte sist helg, at forbildet hennes for å delta i politikken, er justisminister Emilie Enger Mehl (Sp). Mehl er tidenes yngste justisminister, og regjeringens mest populære politiker for tiden. Det kunne Aftenposten fortelle oss sist uke.
Unge forbilder nasjonalt er viktig for at unge politikere også skal engasjere seg lokalt. Men hvor mye tenker vi nasjonalt når vi stemmer lokalt?
Lokalvalgene i 2019 var preget av betydelige endringer i de politiske partienes oppslutning, og resulterte i et langt mer fragmentert partilandskap lokalt enn nasjonalt. Mens de største partiene gikk tilbake, gikk de mindre frem, og nye partier og lister kom til, samtidig som antall personlige utmeldelser og overganger mellom partiene økte.
En gruppe valgforskere har betegnet dette som et protestvalg «av ulike opprør mot sentralisering, bompenger og manglende klimainnsats», men samtidig også et engasjerende valg.
Et protestvalg var det nok, men trendene som førte til at dette ble et valg preget av fragmentering og endring, har pågått en tid. Det vi har sett de siste 25 årene er at lokale saker er blitt viktigere for velgerne i kommune- og fylkestingsvalgene, mens den allmenne tilliten til de politiske partiene har gått ned. Det samme gjelder betydningen av hvilke personer som står på listene. Den har sunket, mens betydningen av rikspolitiske saker har gått opp.
Ifølge de før nevnte valgforskerne, sa 29 prosent av velgerne i 1995 at lokale saker var det viktigste for dem, mens antallet hadde økt til 47 prosent i 2019. Og mens 40 prosent av velgerne hadde tillit til de politiske partiene i 1995, var det bare 29 prosent som sa det samme i 2019.
Når det gjaldt betydningen av hvilke personer som står på listene, sa 19 prosent at dette var viktig for deres valg av parti i 1995, mens kun 8 prosent mente det samme i 2019. For rikspolitiske sakers betydning, gikk prosenten opp fra 12 til 16 fra 1995 til 2019.
Det ser altså ut til at politikken betydde mer enn personene og partiene ved valget i 2019, og da spesielt de lokalpolitiske sakene.
Dette må sies å være en gladmelding for lokaldemokratiet, og særlig når vi vet at også valgdeltagelsen var den høyeste på nesten 30 år: 64,7 prosent i kommunevalget og 60,5 prosent i fylkestingsvalget.
Om en uke, 31. mars klokken 12.00, går fristen for listeforslag til årets lokalvalg ut, og så langt ser det for eksempel ut til at det i Kristiansand kommune vil komme rekordmange listeforslag i år. Dette kan sees på som en styrke for det lokale demokratiets representativitet, men det kan fort gå ut over behovet for effektivitet.
Som Fædrelandsvennen skrev på lederplass tidligere i år, skal et kommunestyre ikke bare være representativt i forhold til velgermassen, det skal også ha styring på kommunens virksomhet, og til det trengs det kanskje i like stor grad stabilitet som representativitet.
Derfor er det viktig at de etablerte partiene også evner å ta opp lokale saker på en måte som lokale velgere kan identifisere seg med, og ikke minst at de etablerte partienes nasjonale ledelse og rollemodeller respekterer det lokale selvstyret.
Det har hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet gjort i tilfellet Kristiansand, og det vil kanskje straffe seg når valgdagen kommer 11. september i år.
Jan Erik Grindheim er statsviter i tankesmien Civita og ved USN Handelshøyskolen, Universitetet i Sørøst-Norge.