Nei, de valgte ikke å ta sitt eget liv. Smerten de bar på tok livet av dem.

Bare i Norge ble det registrert 658 selvmord i 2021. Når folk snakker om å ta livet av seg, er vi fraværende, mens når folk har tatt livet sitt blir vi fortvilet og opptatt av alt som burde blitt gjort.

Hvorfor tar vi ikke tak i det før det går for langt?

Kjernen i et selvmord er at livet blir for mye. Når jeg leser «vår alles kjære NN valgte å dra fra oss alt for tidlig», eller «i dag valgte NN å ta sitt eget liv», så kjenner jeg det grøsser gjennom kroppen min.

For nei, de valgte ikke å ta sitt eget liv, smerten de bar på tok til slutt livet av dem. Det at noen klarer å trosse det sterkeste instinktet vi har i oss, nemlig overlevelse, viser bare hvor hinsides feil en slik påstand er.

Det viser også hvor sterk fortvilelsen til disse individene må være. Når leste du sist at «NN valgte å gi etter for kreften sin i dag», eller at «NN i dag valgte å dø av hjerteinfarkt». Ja, det er muligens noe søkte sammenlikninger, men jeg mener på ramme alvor at det å ta sitt eget liv, er en del av et komplekst og alvorlig sykdomsbilde. Det er riktignok ikke sykdommen som stopper hjertet i å slå. Likevel har sykdommen ført til en så stor fysisk og psykisk belastning at det blir uutholdelig å forbli i denne smerten. Da vil det for enkelte, i ren desperasjon, føles som at eneste utvei er å ta sitt eget liv.

Det er også slik at psykiske lidelser alene ikke forklarer selvmord. Det kan være enkeltstående kriser som fører til at noen tar sitt eget liv. Likevel er det slik at de fleste som ender med å ta livet sitt, har slitt lenge i forkant. Min påstand blir da at mange mest sannsynlig kunne blitt hjulpet, dersom hjelpen hadde vært bedre og mer tilgjengelig.

Selv har jeg vært langt nede i mørket og kjent på hvordan det kan sluke deg. Alt av rasjonalitet forsvinner; «Livet vil bli bedre for alle rundt meg dersom jeg bare forsvinner». «Jeg er bare en byrde». «Ingen bryr seg egentlig om meg».

Det er som om en mørk kraft tar over kroppen din og hjernevasker deg til å tro at den beste løsningen for både en selv og alle rundt, er at du ikke eksisterer. Når smerten er så uutholdelig vond. Når du føler at du aldri noen gang vil komme opp fra dette kjellermørket, da kan det å dø føles som en stor befrielse.

Problemet med denne befrielsen er at det er en evig løsning, på et midlertidig problem. Og her kommer vi til kjernen i problemet; for ja, det er stort sett et midlertidig problem.

Denne håpløsheten, dette mørket, det kan behandles. Men det tar tid og i enkelte tilfeller krever det mye resurser. Som kreftpasient blir man satt på alle mulige behandlinger, først og fremst i håp om å ta knekken på kreften. Men i noen tilfeller handler det kun om å forlenge livet så mye man kan.

De som ender opp med å ta sitt eget liv. Hva slags behandling fikk de? Ikke alle kan reddes, noen vil få til å ta livet sitt uansett hva man gjør. Mange har vært inn og ut av psykiatrien lenge, før de tar livet sitt.

Likevel er det mye som trolig kunne blitt gjort lenge før det kom til det punktet at selvmord ble eneste utvei, i tillegg handler det om kvalitet på behandlingstilbud og tilgjengelighet.

Påstanden: «Det er livet, vi må tåle det», dukker ofte opp når man snakker om mennesker som sliter. Og at vi må slutte å sykeliggjøre livet. Ja, det er helt sant det. Vi vil alle oppleve tap, sorg og psykisk og fysisk smerte. Vi må lære oss å håndtere å tåle dette.

Det som glemmes, er at vi har ulike forutsetninger til å tåle å håndtere den smerten livet kaster på oss. Noen får også kastet på seg mer enn hva man egentlig burde forvente at man skal tåle.

Her må vi huske på at vi rent genetisk er ulike, og miljøet kan i tillegg være med å påvirke hvordan hjernen og genene formes og sammen med psykologiske faktorer kan det være med å bidra til å forklare hvorfor noen ender opp med å ta sitt eget liv som følge av denne livssmerten de opplever, mens andre blir såkalte løvetannbarn.

Som medmennesker må vi tørre å se smerten i andre. Vi må akseptere at vi er ulike og har ulike forutsetninger til hvordan vi håndterer ulike utfordringer.

Vi må også våge å stille de vanskelige spørsmålene og vi må stille direkte spørsmål: «Jeg er bekymret for deg, jeg ser du har det vondt, tenker du å ta ditt eget liv?».

Men som medmenneske har man likevel ikke nok kompetanse til å følge opp et individ med alvorlige psykiske problemer og lidelser. Derfor har vi et system som skal være der for å behandle disse lidelsene.

Det sies hele tiden at man må be om hjelp når man har det vanskelig. Men når man stanger hode i veggen når man ber om denne hjelpen. Når man faller mellom to stoler, hvor man enten ikke er syk nok, eller er for syk, eller når man blir en kasteball i et håpløst system, hva gjør man da?

Den beste måten å forebygge selvmord, og enda bedre, få ned disse selvmordstallene, er å gjøre noe med behandlingen av de som sliter så mye at de føler at det å dø er eneste utvei.

Det vil si, vi må begynne behandlingen lenge før det går så langt at de dør av selvmord. Man må kunne si at livet er vanskelig og en del av det å leve handler om ulike former for smerte, samtidig ha en holdning om at for noen blir livet i seg selv for vanskelig.

Da må riktig hjelpetiltak settes inn for å forebygge mer alvorlig sykdom knyttet til det vi kaller livet. Jeg har tro på at samskiping mellom kommune, næringsliv og frivillighet kan bidra til å forebygge selvmord. Ved å ha flere arenaer hvor man sammen kan skape tilbud som kan bidra til økt livskvalitet og livsmestring.

Hvor vi sammen kan bidra til økt kompetanse på hvordan møte mennesker som sliter. I tillegg må vi som samfunn slå ned på ting som kan bidra til at noen blir så syke at de dør av selvmord.

Det vil si all form for krenkelse; mobbing, overgrep, mishandling, psykisk og fysisk vold osv.

Vi må våge å se det som vi ikke vil tro at kan skje, og vi må våge å være medmennesker. Her må også staten på banen. Kommunene kan ikke alene få ned selvmordsstatistikken. Vi er avhengig av at politikerne på nasjonalt nivå bidrar til opprustning av det psykiske helsevern.