Etnisitet – elefanten i rommet eller feil elefant?

Kan man dermed slutte at det er en enkel sammenheng mellom etnisitet og ulike former for vold og atypisk kriminalitet? Eller kan det snarere handle om samfunnets manglende evne til å håndtere denne formen for kriminalitet?

Etnisitet er en enkel forklaring, en for enkel forklaring. Etnisitet blir nærmest en biologisk forklaring. Da forutsetter man at den samme personen ville begått denne typen kriminalitet enten hen bor i Oslo, New York, Islamabad, London eller Mogadishu. Det stemmer neppe. Hvilken kriminalitet som begås av personer med minoritetsbakgrunn i Norge, handler også om Norge og hva vi tillater som samfunn. Vår relativt milde justispolitikk har fungert for det norske samfunnet, men i møte med gjengangere med minoritetsbakgrunn er det noe som går galt. Hva er det om det ikke er etnisitet?

Mens den norske justispolitikken har fungert bra for majoritetssamfunnet, har norsk justispolitikk mindre hell med nye former for kriminalitet begått av nye i Norge og deres etterkommere. Samfunnets mykhet i møte med alvorlig kriminalitet kan sikkert oppleves veikt av mennesker som er oppdratt i mer autoritære kulturer i Norge eller andre land. Vår myke justispolitikk har lagt vekt på rehabilitering, noe som har redusert konfliktnivået i samfunnet. Norsk justispolitikk får som hovedregel ikke kritikk for å ikke straffe nok. Vi har stort sett et straffenivå som samfunnet og de som dømmes til straff kan leve med.

Det kan være krevende å stå mellom to kulturer. Det er dermed ikke sagt at utfordringer gir en klar vei til kriminalitet. Selv om det er en høy andel unge med minoritetsbakgrunn, er de ikke nødvendigvis representative for folk med samme landbakgrunn som dem. Landbakgrunn kan gi noe av forklaringen på kriminaliteten, men det er langt fra alt.

Et straffenivå som er tilstrekkelig avskrekkende for den jevne nordmann, er tydeligvis ikke det for de med gjerningsmenn med røtter i andre kulturer. Det at de stadig blir tatt uten de helt store konsekvensene, tyder på at vårt straffenivå ikke er tilstrekkelig avskrekkende. Da har samfunnet en utfordring. Vi hverken kan eller bør endre vår justispolitikk fordi et gitt antall mennesker med minoritetsbakgrunn ikke har tilstrekkelig respekt for vår justispolitikk. Vi bør heller se på hvordan politiet, domstolene og kriminalomsorgen kan løse disse utfordringene.

Skyting, grov vold og ran ville mest sannsynlig medført strenge konsekvenser i samfunnet gjerningsmennene har røtter i. Oppdaget kriminalitet i andre land har ofte langt større konsekvenser enn i Norge. Kan elefanten i rommet skyldes vår omsorgsfulle kriminalpolitikk der rehabilitering ofte er viktigere enn straff og samfunnets beskyttelse mot kriminalitet?

Et interessant prosjekt kunne vært å undersøke voldskriminalitet i bestemte aldersgrupper i Oslo, London, Islamabad og Mogadishu. En slik studie ville selvsagt støtt på mange barrierer med hensyn til hva man undersøker og forskningsetiske dilemmaer. Min påstand er likevel at vi ville sett mindre av den repeterende kriminaliteten i andre land enn Norge med unntak av organisert kriminalitet. Andre lands straffer alvorlige lovbrudd langt hardere. Det er derfor ikke anledning til å begå svingdørskriminalitet der konsekvensene for gjerningsmannen (ja, her kan man snakke om menn i flertall) er relativt små.

Mye av kriminaliteten som møter forståelse og empati i Norge og Sverige, vil bli slått hardt ned på i andre land. Jeg vil tro nøkkelen til å forstå den gjentatte grove kriminaliteten blant unge mennesker med minoritetsbakgrunn ligger i samspillet mellom samfunnet og den enkelte lovbryteren. Etnisitet er dermed ikke forklaringen, selv om etnisitet ikke er uten betydning. Vi må som samfunn se på oss selv. Det kan kanskje sammenlignes med ettergivende foreldre som får barn som er alt annet enn ettergivende. Ropet på etnisitet er blitt elefanten i rommet. Det er heller ikke riktig elefant. Det handler om samfunnets respons på en uakseptabel form for kriminalitet begått av mennesker med røtter i andre land.

Hva kan samfunnet så gjøre? Samfunnet og politiet bør jobbe målrettet for å redusere denne formen for kriminalitet. Den bør slås hardt ned på. Selv om det fremdeles skal være likhet for loven, bør det også være mulig å jobbe systematisk for å hindre en kriminalitet som for eksempel knivstikking og skyting. Politiet bør få ekstra midler til å jobbe målrettet for å få en slutt på det som folk feilaktig oppfatter som «etnisk kriminalitet». Vi er allerede på overtid med disse utfordringene. Vår milde justispolitikk fungerer ikke overfor kriminelle som ikke bryr seg om hvorfor vi har en mild justispolitikk. At politiet gis anledning til å jobbe målrettet med dette kan også være en spennende utfordring for politifolk som er sultne på oppgaver som kan gi målbare resultater.