«Skal vi ha denne kunstdebatten hver høst?» spurte Karen Kristine Blågestad tidligere denne måneden. Anledningen er den politiske diskusjonen om bevilgninger til Kunstsilo og de forestående budsjettforhandlinger i Kristiansand kommune.

Jeg er enig med Blågestad at debatten kan bli «hverdagslig, tung og kjedelig». Det er stort sett det samme refrenget vi får høre om igjen og om igjen. De som er imot at det offentlige skal bidra med mer penger til Kunstsilo, klager på at museet er kun for fiffen og at pengene burde blitt brukt på viktige ting som nedslitte skoler og sykehjemsplasser.

De som er for Kunstsilo, fremmer gjerne instrumentelle legitimeringer, det vil si at kunsten fremholdes som et verktøy for å oppnå noe annet. Det er dessverre en overvekt av denne måten å begrunne betydningen av Kunstsilo som kommer til syne i det offentlige ordskiftet. Tidlig i november skrev næringslivstopper i Kristiansand om det kommende museets byutviklingspotensial og betydning for turismen. Forrige uke gjentok en rekke ordførere de samme argumentene.

Lisbet Skregelid. Foto: Tor Jarle Wergeland

I sommer etterlyste det lokale kunstfeltet kunstneriske visjoner, kunstnerisk tydelighet og kunstnerisk profil fra museumsledelsen, fremfor byutviklingsretorikk og snakk om økonomisk inntjening. Dette er imøtekommet med et dialogmøte, en vandreutstilling og enkelte arrangement.

Jeg tror det trengs mer enn dette og svulstige ord om «spektakulært landemerke» og «løfter landsdelen inn i en annen divisjon», for å omvende kritikerne av Kunstsilo.

Kunsten kan utfordre oss og bidra med nye blikk på hvordan vi erfarer oss selv, andre og verden.

Kunstens betydning kan ikke måles i kroner og øre, men for å skjønne det, må en erfare kunsten på kroppen.

I juni i år argumenterte jeg i kronikken «Kunsten å konfrontere» for at om kunsten skal nå folket og folket nå kunsten, bør ulike meninger om kunst og kunstnere og folk møtes. Jeg refererte til Pelle Brage og Julia Bruuns kunstprosjekt Hva syns du? Kunst på torvet som kunne oppleves gjennom en drøy uke i april/mai i Kristiansand. Med prosjektet ønsket de å gå i dialog med dem som tviler på kunstens berettigelse.

I kronikken nevnte jeg og den omdiskuterte scenekunstneren og regissøren Morten Traavik som også er opptatt av å etablere møteplasser for ulike meninger om kunst og lager kunst ut av det. I forrige uke var han og hans kompani i Kristiansand med «Sløserikommisjonen 3».

Det var mange høydepunkt gjennom uka. Sløserikommisjonens siste akt var performancen «Jeg ser deg (på Markens i kveld)» på Teaterets biscene. En levende utstilling av Kristiansands offentlighet. Kontrasten til all støyen som har vært både rundt Sløserikommisjonen og rundt Kunstsilo de siste årene var stor. Det var lavmælt, stille og sterkt. Flere deltakere på hver sin side i silodebatten deltok, dog endel i form av maskekledde barn som inntok rollene til de fraværende på glimrende vis. Mange ble berørt da komiker og samfunnsdebattant Shabana Rehman som er syk med langt fremskreden kreft, inntok en av stolene.

Min egen forskning har vist at møter med kunst og kunsten selv er svært godt egnede arenaer for meningsutveksling og debatt. Møter med kunst kan være viktige frirom hvor både polariserte holdninger og konsensus utfordres. På teateret søndag skjedde dette uten ord. «Jeg ser deg» demonstrerte betydningen av å møtes fysisk face to face, se hverandre inn i øynene på tross av ulike ståsted.

Møter med kunst og kunsten selv er svært godt egnede arenaer for meningsutveksling og debatt.

Traaviks samarbeid med Sløseriombudsmannen, alias Are Søberg, har falt mange tungt for brystet. Her i byen har kanskje det å gi Nils Nilsen en scene som Jesus provosert enkelte. Jeg var selv en av dem som mente Traavik burde få kred og ikke hets for å imøtekomme kritikken mot kunst med kunst, allerede før den første forestillingen i Bergen i mai 2021. At kunstnere samarbeider med folk med ulike holdninger enn en har selv, betyr ikke at de har disse holdningene selv. Sløserikommisjonen realiserer det Chantal Mouffe omtaler som agonisme – en relasjon mellom motstandere. Hun mener konfrontasjon mellom motstridende interesser og verdier er helt avgjørende i et demokrati. Paradoksalt nok tydeliggjør også prosjektet hvorfor subsidiering til kunst er så viktig.

Sløserikommisjonen har møtt motstand i kunstfeltet i Kristiansand. En av de få som har tatt imot scenekunstkompaniet med åpne armer er Agnes Repstad ved Agder Kunstsenter som huset «Xsilo – kunst fra digitangen-samlingen». Hun var ikke i tvil om å samarbeide og pekte på kunstprosjektets muliggjøring av treffpunkt for motsetninger.

Om vi skal komme videre med kunstdebatten i Kristiansand må det skapes møteplasser hvor ulike holdninger kan konfronteres og møtes, helst på kunstens hjemmebane. Om ikke annet enn for å bare sitte i stillhet og se på hverandre. Det er mer virkningsfullt enn en skulle tro.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.