«Hver mann sin høne», sa daværende landbruksminister Lars Sponheim spøkefullt fra Stortingets talerstol da eggmangel truet påskeferien i 2004. Det er kanskje litt vel drastisk, men begrep som selvforsynt, matauk og kortreist har fått ny mening de siste årene. Det måtte kanskje et par kriser til?
Du husker kanskje smørkrisa i 2011 – eller trusselen om eggmangel i 2012? Det er kanskje overdrevent å kalle det matkriser, men mange av oss kjente på det da Norge stengte ned etter pandemiens utbrudd i 2020. Hamstringsgenet slo inn, og butikkene ble tømt for gjær og dopapir. Vi kunne ikke besøke naboen, restauranter stengte og mange var redde for å stå i handlekø.
Etter utbruddet av krigen i Ukraina har vi igjen fått en påminnelse om at matproduksjonen er sårbar og prisene påvirkelige av det som skjer i verden. Det skjer noe med oss når det kommer nært på, og mangel på mat ikke lenger er noe vi kun ser på TV. «Nød lærer naken kvinne å spinne», er et kjent sitat, og de siste årene har interessen for kjøkkenhage eksplodert og matauk blitt populært. Vi dyrker i pallekasser, drivhus og vinduskarmer, tråler skogen etter blåbær og ramsløk, og andelslandbruket trekker byfolk til gards.
Dyrking handler ikke bare om å bli selvforsynt eller delforsynt med egne grønnsaker. Det handler vel så mye om å skape en meningsfylt fritid; om å lære neste generasjon hvor maten kommer fra, og om å ta vare på og bruke opp den maten vi har tilgjengelig. Det er mye som kan dyrkes i norsk klima – bare vi satser på de riktige sortene. Du trenger ikke mye plass eller enorme mengder jord.
Det er nettopp dette som har gitt meg mest energi de siste årene – og det er dette som har gjort at min familie er selvforsynt med grønnsaker store deler av året, uten at det krever for mye av oss. I vår kjøkkenhage dyrker vi det meste av det vi trenger, økologisk ved hjelp av det vi har rundt oss. Jorden lager vi selv, og gjødselen kommer fra naturens egne ressurser.
De fleste kan få til litt der de bor, men vi trenger kunnskap. Kunnskap om hvordan matsøpla kan fermenteres, om hvordan nedspadd løv lufter jorda og gleder meitemarken. Kunnskap om hvordan vi kan hente tang på stranda, og husdyrgjødsel og saueull hos småbrukere. Kunnskap om hvordan gresset du klipper kan gi viktig nitrogen til grønnsakene. Og det koster deg nesten ingenting – bare tid og litt sårt tiltrengt hverdagstrim.
Kanskje er det ikke for alle å hive seg rundt på egen hånd – kun med litt inspirasjon fra sosiale medier og Google. Da finnes det en rekke andelslag og parsellhager, og en haug med kjøkkenhagekurs. Næringslivet etablerer dyrkeprosjekter i fellesarealer, og i Kristiansand utvikler kommunen nabolagene med egne byhager. I sentrum er det etablert hager hvor innbyggerne kan forsyne seg av urter og grønnsaker – og snart skal politikerne ta stilling til forslaget om skolehager. Vi ser en herlig grønn bølge, og bynært landbruk kommer som et skudd!
Vi ser en herlig grønn bølge, og bynært landbruk kommer som et skudd!
Noen tenker kanskje at jeg er litt vel optimistisk på vegne av den enkeltes evne til å produsere egen mat. Min gartnervenn Anders Nordrum sier at om en krise skulle oppstå, så kan den enkelte husholdning bli selvforsynt med en beredskapshage på 200 kvadratmeter – og gamle metoder for oppbevaring av det vi dyrker. Vi er kanskje ikke der at det er realistisk for alle, men også en liten balkong i 5. etasje og noen store krukker kan gi deg mye av det du trenger. Så er du en av de som nå, etter å ha lest dette, fremdeles er i tvil om det er noe for deg? Da anbefaler jeg å spandere 2 kvadratmeter – og sette potet, gulrot, løk eller erter. Jeg lover at det blir gøy!