Museet flytter inn i Kunstsilo i oktober 2023, og i ventetiden frem mot åpning vil vi tilby en rekke aktiviteter utomhus.
21. oktober åpner utstillingen Hvem eier morgendagen? på Lillesand Kunstforening. Utstillingen er en del av en større vandreutstilling produsert av Kunstsilo og viser et utvalg politisk kunst fra Tangen-samlingen.
Hva kan 1960- og 70 tallets kunstneriske engasjement fortelle oss – og inspirere til – i dag?
Kulturkamp i Kristiansand
I 1969 stilte sentrale medlemmer av det som siden ble GRAS-gruppen, ut i Christianssands Kunstforening. Kunstnerne stilte ut installasjoner, utførte happenings og gjennomførte ungdomssamlinger i lokalene. Det hele ble supplert med kommunistiske og anarkistiske slagord og sitater.
Utstillingen vakte stor oppmerksomhet og engasjement med de nye kunstuttrykkene, og skapte skandale i kunstdebatten på Sørlandet. I VG sto overskriften: Kristiansand raser over unge kunstnere. To av kunstnerne ble til og med politianmeldt, for seksuelle undertoner i sine verk.
Året etter ble GRAS-gruppen etablert, da 14 politisk engasjerte kunstnere samlet seg om et fellesverksted i Oslo. Gruppen eksisterte kun i fire år, men blir regnet som det mest innflytelsesrike kunstnerkollektivet fra denne perioden. Hvem eier morgendagen? løfter frem sentrale medlemmer fra GRAS-gruppen, men også andre samfunnsengasjerte kunstnere fra samme generasjon.
Samfunnsengasjement
Gjennom GRAS samlet kunstnerne seg rundt en protest mot krig og utnyttelse i den tredje verden, mot diktaturers fremvekst og mot kapitalismens makt, som de mente ledet til et sløvende forbrukersamfunn og samtidig medførte natur- og miljøødeleggelser. De viktigste fanesakene var protesten mot Vietnamkrigen og norsk medlemskap i EF.
Utstillingens tittel Hvem eier morgendagen? er hentet fra et verk av et av GRAS-gruppens medlemmer, Willibald Storn. Det retoriske spørsmål om eierskap, og om hvordan fremtiden ser ut, ble også løftet frem av andre politisk engasjerte kunstnerkollektiver som Gruppe 66 i Bergen, og Røde Mor i København.
Eksempler fra verk i utstillingen viser oss at temaene for det kunstneriske engasjementet tåler tidens tann:
I Egil Røeds verk Heksejakt 1972 møter vi et portrett av den amerikanske aktivisten og akademikeren Angela Davis som kjempet for afroamerikaneres rettigheter i USA. På 70-tallet ble hun urettmessig fengslet og truet med dødsstraff. Saken skapte et voldsomt engasjement verden over, også for Gruppe 66-medlemmet Røed.
Dea Trier Mørch, medlem av danske Røde Mor, tok gjennom sin roman Vinterbarn for seg kvinners skjebne på barselavdelingen på Rikshospitalet i København. Hun skildret et fellesskap på tvers av generasjoner og klassetilhørighet, og satte søkelys på et tidligere ikke omtalt tema – vordende mødre og alle utfordringer rundt fødselen.
Også i John Savio sine verk kan vi spore en advarsel om hvordan fremtiden kunne bli. Etter flere studieår i Oslo dro han tilbake nordover, til Varanger hvor han hentet sine motiver fra. Gjennom sine tresnitt ville han fange sin samiske kultur og dens forhold til naturen, og dele den med hele verden – før den forsvant.
Kunst til folket
Tanken om å få budskapet ut til flest mulig lå i front hos mange av de sosialt engasjerte kunstnerne på 1960- og 70-tallet. Valget av trykketeknikken var ikke tilfeldig, den passet den aktivistiske tankegangen godt.
Grafikken var et medium som muliggjorde reproduksjon. GRAS-kunstnerne trykket plakater som de klistret opp i byrommet under ulovlige nattlige utflukter, og lagde paroler til faner under demonstrasjoner. Et felles trekk ved de politiske kunstkollektivene var at de arbeidet etter en 70-talls-tanke om å få kunsten ut til folket, og de ble ambassadører for grafikkens mulighetsrom.
Vandreutstilling
Vandreutstillingen som modell bygger også på en 70-talls-tanke om å få kunsten ut til «folket». Når Kunstsilo nå går inn i en periode uten egne utstillingslokaler, ser vi frem til å ta med oss kunsten ut på reise til regionen. Hvem eier morgendagen? skal vandre til seks ulike visningssteder i Agder. Vi håper og tror at utstillingen kan være en tankevekkende opplevelse for et bredt publikum.
Når Kunstsilo nå går inn i en periode uten egne utstillingslokaler, ser vi frem til å ta med oss kunsten ut på reise til regionen.
Kritikk mot det etablerte
I sommer kritiserte flere av regionens kunstnere museets synlighet i Fædrelandsvennen. Denne utstillingen er blant noe av det man kan se frem til.
Også på slutten av 1960-tallet engasjerte kunstnerne seg mot museene, som de mente var statiske og styrt av borgerskapet. Da, som nå, inviterte museene inn til debatt. Kunstsilo tar kritikken på alvor og inviterer til dialogmøte for kunst- og kulturbransjen 13. september i samarbeid med Kristiansand kommune. Et museum er hele tiden i endring, og vil preges av den tiden det speiler. Kritikken i sommer velger vi å se på som et godt tegn på at lokale kunstnere bryr seg og engasjerer seg i byens museum.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.