Frustrerende utdatert ruspolitikk

Det er på tide med kunnskapsbaserte og framtidsretta løsninger på rusfeltet, ikke mer av det som ikke virker – eller ikke er lov.

Kjell Ingolf Ropstad skriver 4. juli om frustrerende passiv ruspolitikk, etter Fædrelandsvennens artikkelserie om endringer på rusfeltet. Vi er for så vidt enige i at regjeringens strategi er for passiv, når de ikke støttet en rusreform basert på klare faglige råd, og vi nå bare er halvveis i endringene som trengs.

Men løsninga kan ikke være å gå tilbake til fortidas ikke-løsninger, som KrF foreslår.

Politiets praksis har vært uholdbar

Endringene vi nå ser på rusfeltet, kommer først og fremst fra rettsapparatet, der Høyesterett nå i vår i flere dommer har bestemt at det ikke utmåles straff for rusavhengiges befatning med narkotika til egen bruk.

Samtidig har Riksadvokaten gitt politiet nye retningslinjer, og er tydelig på at politiet aldri har hatt lov til å strippe folk nakne, sjekke mobiltelefoner eller ransake folk sine hjem basert på mistanke om bruk eller besittelse av brukerdoser. Det er uforholdsmessig strenge tiltak, som ikke står i forhold til det rusbrukerne er mistenkt for. Det har med andre ord vært drevet en uholdbar praksis i politiet i mange år. Den er problematisk i forhold til folks krav på rettssikkerhet og privatliv, og kan være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Politiet har nå beklaget dette, og det har også statssekretæren i justisdepartementet. MDG har foreslått en gransking av hva som førte til at politiet i årevis har drevet med en ulovlig praksis for å avdekke bruk og besittelse av ulovlige rusmidler. Svært mange mennesker er rammet av denne praksisen, og det er de mest sårbare blant oss som er ofrene.

Nødvendige endringer

Ropstad viser til at politi, kommunalt ansatte og skolefolk bekymrer seg for det de opplever som økt bruk av ulovlige rusmidler. Men vet vi at bruken øker blant unge? Det vi har av grundigere undersøkelser i regi av Ungdata og Folkehelseinstituttet, viser en ganske stabil tendens, og heldigvis nedgang for alkohol, som er det rusmiddelet som påfører samfunnet størst skadevirkninger.

Vi trekker ikke på skuldrene av fagfolks bekymringer, men vi forstår dem mer som en opplevelse av avmakt fordi man ikke kan fortsette som man alltid har gjort – og fortsatt ønsker å gjøre noe for at færrest mulig skal få livene sine ødelagt av rus. Men vi må gjøre noe annet med avmakten vår enn å gå tilbake i gamle spor.

Det er ingen vei tilbake til politiets gamle praksis når det nå er blitt så tydelig at den har utgjort systematiske overtramp mot menneskers integritet og privatliv. Det bør heller ikke gå noen vei tilbake til straffesporet, som ikke virker.

Straff virker mot sin hensikt

En mor skrev nylig i et sterkt innlegg her i Fædrelandsvennen om hvordan de ble møtt med straff og fikk mindre hjelp da det kom fram at ungdommen deres ruset seg: «Løsningen for oss ble å tie stille om rusen og få hjelp utenfor det offentlige. Nå har hen snart et fagbrev. Det er ikke takket være straff og tvangsmidler, men at noen lyttet og tok tak i grunnproblemene.»

Vi vet nå at straff ikke hjelper eller avskrekker slik man har ønsket, men i stedet bidrar til stigmatisering og marginalisering. Det kommer tydelig fram i rusreformutvalgets faglige utredning (NOU 2019:26), det mest solide grunnlaget vi har til dags dato om hvordan vi kan minimere skadene fra ulovlig rusbruk. Det hjelper ikke at det er godt ment om vi i realiteten fører unge mennesker inn i mer destruktive spor.

Det er ikke politiet som er i posisjon for å hjelpe disse rusbrukerne. Det er heller ikke ruskontrakter basert på en trussel om straff som skal til, like lite som vi tror at folk med psykisk sykdom blir friskere om du truer med straff.

Veiledning, varme og verdighet

Det vi i stedet må få til, er å ta tak i grunnproblemene: Krevende livserfaringer, trivsel og mistrivsel i skolen, mangel på møteplasser, sosial ulikhet, utenforskap, i grunnen alt som kan gjøre unge liv og følelser til for mye å takle. Det er ingen enkel løsning, men livet er jo ikke enkelt.

Det er ungdommer blant våre mest sårbare som har blitt utsatt for politiets uholdbare praksis, og for tvang og straff i stedet for hjelp. Hvor er KrFs budskap om menneskeverd og nestekjærlighet for denne gruppen? Det nytter ikke å ønske seg tilbake til en tid hvor politiet tok seg til rette for å jage unge og gamle rusbrukere som bryter loven, ja, men som ikke skader andre enn seg selv.

De fortjener bedre hjelp enn som så. Disse ungdommene fortjener trygge voksne som ser dem og lytter, og møter dem med ærlig og verdig hjelp, veiledning og oppfølging over tid. Noen som kan gå veien med dem til bedre alternativer for å mestre hverdagen enn å ruse seg.

Derfor trenger vi en rusreform – både lokalt og nasjonalt.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.