Galtung var kjent internasjonalt. Brox hadde vært i den internasjonale sosiologiske eliten hvis han hadde skrevet på engelsk.

Mitt bekjentskap med Brox begynte med et bank på stipendiatdøra mi på Universitetet i Oslo. Jeg hadde anmeldt Brox nylig utgitte bok «Jeg er ikke rasist, men...». Brox var ikke enig i min analyse, men han var interessert. Noen uker seinere var jeg ansatt i Alternativ Framtid der han var forskningssjef.

Brox var opptatt av miljø, distrikter, Nord-Norge og maktforhold. Han hadde sine klare tanker om hva slags samfunn han ville ha. Han var opptatt av at en kanskje ikke kan forske utfra ferdigstøpte ideer om hvor en vil. Det en kan er å forske på hva en vil bort i fra – og så endre kurs.

Det høres selvsagt ut. Men der ligger en god del sosiologisk metode-betraktning i det spørsmålet. Ja, kan en i det hele tatt forske på alternative framtider uten å henfalle til ideologi?

Oddgeir Tveiten

professor, Universitetet i Agder

«Brundtland-kommisjonens» FN-rapport Vår Felles Framtid kom i 1987. I 1992 var «alle» i Rio på den globale miljøkonferansen. I dagene før konferansen hadde all verdens grasrotorganisasjoner spilt inn tanker og ideer. Kurt Oddekalv – fra Bergen, selvsagt – kom på CNN. Han vasset til knes på Copa Cabana, med en plakat. Nå skulle verden samle seg om å redde miljøet. I 1992. Framtidsoptimisme.

Begrepet «bærekraftig utvikling» var kommet for å bli. Bekjempelse av fattigdom og tilrettelegging for «grønt skifte». Ifølge Gro hang de to sammen hvis begrepet «bærekraft» skulle ha noen mening.

Det er sånt en ung student bejubler, så for meg var Alternativ Framtid helt i tråd med min tidligere tilværelse som PhD-student i USA og deltaker i diverse solidaritetsgrupper. I mine studier hadde jeg kommet over Galtung en kveld på biblioteket, og via et tidsskrift fikk jeg min første leksjon i Galtungs teorier om imperialisme og hans teorier om journalistikk.

Da jeg som redaktør av Alternativ Framtids skriftserie skulle forsøke å blankpusse visjonen bak senteret, kikket jeg i bokreolene og kom over noen senterrapporter der Galtung figurerte i et bind, med tittelen: «Husker du framtida?»

For en tittel! Husker du framtida?

Jeg trengte stoff og ringte Galtung hjemme i Honolulu, Hawaii. Jeg ville bruke artikkelen i magasinformat, hente ut sitater og presentere den med bilder. I dette nummeret er der et helsidebilde på side 2. Ser en etter, ser en at det er to foldede hender. Det er Galtungs hender.

I 1956 og 1957 leste han til magistergrad i både matematikk og sosiologi. I 1957 ble han ansatt ved Columbia University i New York. I 1959 ble han direktør for det nyopprettede Oslo Peace Research Institute (PRIO). Internasjonalt vil hans navn for alltid være knyttet til rollen som fødselshjelper for to samfunnsfaglige felt: Fredsforskning og framtidsforskning.

I Galtungs store produksjon finnes der gode forklaringer på hvorfor han er kontroversiell, men en finner også forestillingsrike bidrag til samfunnsanalyser som peker langt utover sin tid. I hele sin karriere holdt han seg til Gandhis tanker om ikke-vold. Gjennom nettverket Transcend University nådde han svært langt ut med disse ideene.

Et besøk hos Galtung i Honolulu fulgte året etter telefonsamtalen, der også journalistikkprofessor i Oslo Rune Ottosen var med. Jeg nevner det som opptakten til en betraktning av det saksfeltet som vi medieforskere gjerne forbinder med Galtung. I 1965 skrev han en innflytelsesrik analyse av hvorfor nyhetene blir som de blir. Få om noen norsk forskningsartikkel fra dette fagfeltet har fått i nærheten av samme oppmerksomhet. Nyhetene tenderer til å favorisere det kjente, enkle, personrelaterte og elite-orienterte. Skrev han og medforfatter Mari Holmboe Ruge.

Galtung og Ruge kalte det «nyhetskriterier». Det var den gang vi ikke hadde sosiale medier og heller ikke fargefjernsyn i en eneste kanal. Nyhetene definerte verden på en mer enhetlig måte. Nyhetene anslo en slags tone, for samfunnsdebatten. Og i dag synes vi det er selvsagt, alt sammen. Ja, for sånn var jo nyhetene?

Samtidig som vi nå kanskje glemmer at folk flest den gang trodde på det som stod i avisa. De gjør ikke det nå. Nå får vi gikt i tommelen av all «scrollinga» på sosiale medier. Definitivt ikke noe folk flest eller forskere forutså i samfunnsvitenskapenes norske barndom.

Så der Brox og Galtung nok ville kunne ha diskutert ideologiene bak Oslo-mediers dekning av Nord-Norge eller Nord-Norge i Galtungs globale sikkerhetspolitiske univers, kan det tenkes at de nå ville ha vridd samtalen til hva det egentlig var som skjedde med politikken, media og framtida?

Hvor ble framtida av? Den ble ikke sånn vi trodde. Fra etableringen av det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo for 75 år siden og til i dag, har verden sett en kald krig, en globaliseringsprosess ingen kunne ha forutsett og en tilbakevending av global uro vi heller ikke så komme. Men også mindre fattigdom. Mer mobilitet.

Brox og Galtung hadde to ting felles: Insisteringen på at der finnes alternativ. Drømmen om en djervere solidaritetspolitikk. I framtida bør vi kanskje legge oss slikt mer på minne.