Hermetikk ble produsert i enorme kvanta. Vi hadde en omfattende mekanisk industri og vi hadde en egen bekledningsindustri. Sko, verktøy, maskiner og mye mer ble masseprodusert i Norge. På nikkelverket rett utenfor Kristiansand sentrum arbeidet det i 1970 cirka 1600 mann. Bedriften hevder å ha vært først på månen, for i de skosålene Neil Armstrong hadde på seg i 1969, var det en nikkellegering fra Kristiansand.
I 1970 produserte de fleste europeiske land sine egne sykler, kaffekjeler og postkasser. I dag er det ikke slik, men det er fortsatt 650 årsverk på nikkelverket i Kristiansand. De produserer mer nikkel enn noensinne. Faktisk fire ganger så mye som de 1600 som arbeidet der i 1970. På 70-tallet slapp denne bedriften hver dag ut ett tonn tungmetaller og annet avfall i byfjorden. I dag utvinnes det blant annet gull fra avfallet, og det slippes ikke ut noe produksjonsavfall i fjorden. Det er ikke en tragedie at det er 950 årsverk færre der nå enn i 1970. Tvert imot. Dette er historien om hvordan industribedrifter i det hele tatt overlever i et høykostland med strenge miljøkrav. Det er også historien om hvordan vi har frigjort arbeidskraft fra industrien og flyttet den over i helsevesenet, til SFO, til universitetene, og til kulturlivet. Det er slik vi har fått den velstanden vi i dag omgir oss med.
Det er ikke en tragedie at det er 950 årsverk færre der nå enn i 1970. Tvert imot. Dette er historien om hvordan industribedrifter i det hele tatt overlever i et høykostland med strenge miljøkrav.
Etter 1970 har industrisysselsettingen gått ned. Det er ikke noe norsk fenomen. Dette har skjedd i hele den vestlige verden. Litt forenklet kan vi si at Europa har outsourcet produksjonen av industrivarer til Asia, sikkerhet til USA og energi til Russland. Denne pendelen vil nå svinge noe tilbake, særlig på noen kritisk viktige områder. Krigen i Ukraina har lært oss at vi må ha en egen forsvarsindustri med tilstrekkelig kapasitet. Vi kan heller ikke, som Finlands statsminister har påpekt, basere oss på at USA skal være vårt eneste ordentlige brannvesen. Vi kan heller ikke leve med at et diktatur i øst når som helst kan finne på å slukke lyset i Europa. Dette betyr ikke at vi skal tilbake til 1970. Riktignok har vi noen politiske partier i Norge som tilbyr ulike varianter av samfunnsnostalgi, men disse partiene er heldigvis ikke dominante.
På Taiwan produseres 60 prosent av alle verdens databrikker. Svært mye av verden vil rett og slett gå i stå om denne produksjonen skulle havarere.
Du synes kanskje det er litt skummelt at verden er så avhengig av en øy med 23 millioner innbyggere på den andre siden av kloden?
I dag er det omtrent 35 årsverk ved denne bedriften, som alene dekker 80 prosent av verdensmarkedet for høyraffinert aluminium.
Hva da med dette: Like nord for det omtalte nikkelverket ligger Vigeland brug. Her har det vært industriproduksjon i flere hundre år. I dag er det omtrent 35 årsverk ved denne bedriften, som alene dekker 80 prosent av verdensmarkedet for høyraffinert aluminium. Det er altså 60 prosent sannsynlig at den enheten du leser dette på inneholder en databrikke fra Taiwan, mens det er 80 prosent sannsynlig at den samme enheten inneholder høyraffinert aluminium fra Vigeland brug. Sånn er den globale landsbyen blitt. Mange steder i verden sitter det kanskje noen som synes de er litt for avhengige av en enkelt bedrift med 35 medarbeidere i Norge?
Verden blir mer og mer internasjonal. Det er en prosess som egentlig startet for fryktelig lenge siden. Omtrent på den tiden menneskene lærte seg å navigere etter stjernene. Det er altså ikke noe som er igangsatt av EU, FN, OECD eller WTO. Tvert imot. Dette er organisasjoner som er etablert for å lage noen felles spilleregler. Det skal særlig vi som bor i de mindre landene være glade for. Alternativet er nemlig at de aller største landene dikterer spillereglene hver for seg eller seg imellom.
Det er 195 stater i verden. 55 prosent av alle mennesker bor i en av de åtte største statene. Ingen av disse åtte er et europeisk demokrati. Europa består som kjent av mange små og noen få mellomstore land. Tenk om det fantes en europeisk organisasjon som kunne sikre at små og mellomstore europeiske demokratier også kan ha en betydelig stemme og kan være premissleverandører i den verden som bare blir mer og mer internasjonal? For det blir den. Uansett om du liker det eller ikke. Heldigvis finnes det faktisk en slik interesseorganisasjon for små og mellomstore europeiske demokratier. Den har som kjent sitt hovedsete og sitt folkevalgte parlament i Brussel.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.