KRONIKK: Som rådgiver i Agder idrettskrets treffer jeg ofte kvinner i administrative og tillitsvalgte lederverv innenfor idretten. Etter samtaler med flere av disse har det blitt tydelig for meg at vi fremdeles har en lang vei å gå når det gjelder likestilling.

En daglig leder i en klubb i Agder forteller at hun ikke får gjort den jobben hun er ansatt for å gjøre fordi hun ikke slipper til slik hun ønsker. Styret i klubben består av menn som har vært der i en årrekke og som ønsker å ta alle avgjørelser selv (slik de alltid har gjort). Den daglige lederen beskriver det slik: «Det oppleves som om jeg må imponere og gjøre meg fortjent til å få flere ansvarsoppgaver. Jeg føler jeg må rope tredobbelt så høyt fordi jeg er kvinne!»

Påfallende mannsdominans

Idretts- og kjønnsforsker Jorid Hovden har forsket på maktforholdene som har vokst fram som et resultat av mannsdominans i idretten. Hun viser blant annet til at mannsdominansen er på rundt 85 % i topplederposisjoner i norsk idrett – noe som er påfallende for en demokratisk organisasjon hvor 40 % av medlemmene er kvinner. Ubalansen mellom kjønn i idrettens lederposisjoner er ikke bare synlig i topplederposisjoner på nasjonalt nivå.

Den samme tendensen finner vi igjen blant administrative og tillitsvalgte ledere i Agder. Tall fra idrettens egen database viser at Agder ligger under landsgjennomsnittet for andel kvinnelige styreledere (22 % vs. 25,2% på landsbasis) og kvinnelige administrative ledere (25 % vs. 27,5% på landsbasis).

Hovden peker også på ulike sider av det ubehaget kvinner opplever som følge av ubalansert maktforhold. En daglig leder beskriver ubalansen på følgende måte: «Jeg er ansatt som daglig leder, men jeg slipper ikke til! … De velger å bare la meg sitte der uten en definert stillingsinstruks». I en TV-debatt uttalte tidligere barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland følgende om maktforholdene hun hadde observert: «Kvinner må ikke bare knuse et glasstak for å oppnå (topp) lederposisjoner i idretten, men et betongtak». Hvorfor er det slik?

Historien til den norske organiserte idretten begynner allerede på midten av 1800- tallet, med framveksten av de frivillige skytterlagene. Norge hadde innført verneplikt, men militæret hadde ikke kapasitet til å ta mot alle unge menn til trening og opplæring. Frivillige skytterlag ble derfor en god løsning.

På mange måter kan man si at idretten opprinnelig ble laget av og for menn. Idrettens historie og dens plass i samfunnet er av stor betydning for å forstå idrettsorganisasjonen. Historien danner også et viktig bakteppe for utviklingen av kjønnsubalansen og den manglende likestilling vi fremdeles ser i dag. Den mannlige dominansen i idretten har opp igjennom tiden bidratt til at maskuline trekk og egenskaper framsettes og kanskje også oppfattes som en standard for hva som er den riktige måten å være og handle på.

Hvem definerer kompetansen?

Undersøkelser viser at en av hovedårsakene til kjønnsubalansen i lederposisjoner er at kvinner ikke blir ansett som tilstrekkelig kompetente. Det betyr i praksis at det er menn som allerede sitter i lederposisjoner som definerer hva slags kompetanse som er relevant og tilstrekkelig. En administrativ ansatt beskriver det slik: «For å få aksept må man tilpasse seg de allerede etablerte væremåtene og kodene som har eksistert i mange år».

Idrettsforskerne Sisjord og Sand fant ut at eksisterende grupper ofte reproduserer seg selv ved å ansette eller promotere andre som er lik dem selv. Å være kvinne i et mannsdominert miljø som idretten, oppleves derfor utfordrende for mange kvinner. En kvinne i en tillitsvalgt lederrolle i Agder beskriver det slik: «Det er den følelsen av å ikke få tillit. Å få respekt oppleves vanskelig».

Det er ikke bare menn som reproduserer maskuline måter å være og handle på. Det kan se ut som at også enkelte kvinner i administrative eller valgte lederroller bidrar til å reprodusere maskulin dominans ved å bevisst eller ubevisst tilpasse seg maskuline karakteristikker. Dette er synd, for idretten trenger at kvinner tørr å komme med sine perspektiver, tanker og væremåter.

Det finnes heldigvis menn som jobber for å endre eksisterende maktstrukturer, til fordel for kjønnsmangfold, likestilling og et bedre demokrati innenfor idretten. Dessverre er det altfor få! Jeg spør meg selv hvorfor. Er det fordi de ikke vil, eller er det fordi de ikke tørr å utfordre de eksisterende maktstrukturene?

Som rådgiver i idrettskretsen er jeg jevnlig i dialog med mange idrettslag. Selv om kjønnsubalansen ser ut til å variere fra idrett til idrett, og enkelte idretter sliter med å rekruttere menn, så er det fremdeles menn som har de fleste lederrollene. Dette gjelder også i idretter hvor det er flest kvinner blant medlemmene. Ifølge Hovden viser forskningen blant annet at: «De som har makt, gir sjelden fra seg denne frivillig».

Ekskluderingen fortsetter

I den ferske doktorgradsavhandlingen til Hanne Sogn stiller hun spørsmålet om hvorfor det fremdeles er slik at menn har mest makt og innflytelse i norsk idrett. Hennes forskning bekrefter tidligere funn om en organisasjonskultur som er svært preget av at den har blitt dominert av en maskulin logikk over mange år. Dette har lagt premissene for hvordan organisasjonen jobber.

En organisasjon kan ifølge forskning ha gode intensjoner om økt kjønnsbalanse (jevnfør idrettspresidentens ønske om 40 % kvinnelige ledere innen 2023), men usynlige organisatoriske strukturer og prosesser fortsetter likevel å ekskludere kvinner.

Dersom vi skal få endret de mannsdominerte ledelsesstrukturene og øke kjønnsbalansen blant ledere i norsk idrett, må vi tilpasse organisasjonskulturen og allerede etablerte lederstrukturer til å gjelde begge kjønn. Høgskolen i Innlandet har i samarbeid med Innlandet idrettskrets kommet fram til konkrete tiltak som kan føre til jevnere kjønnsbalanse i idretten. Tiltak som trekkes fram er mer og bedre informasjon i form av funksjons – og rollebeskrivelser (noe kvinner etterlyser), samt bedre møtestruktur og større forutsigbarhet.

Skal vi få til en endring, mener jeg at vi på alle nivåer i idretten må være bevisst den kulturen vi er en del av. Vi må anerkjenne utfordringene vi står ovenfor og ta kvinner som rekker opp hånda på alvor! Budskapet i Hanne Sogns forskning er tydelig: «Vi må slutte å fikse på kvinnene, fiks heller på systemet!»