Delvis mobilisering

Den hurtige, og nærmest panikkartede beslutning om å avholde folkeavstemninger i de russiskokkuperte områdene øst og sør i Ukraina, viser at Putin og hans regime har hastverk. Det tyder på at situasjonen for Russland er mer kritisk enn hva som til nå er kommet frem. Da må han hente forsterkningene fra folkedypet blant reservistene. Det skal i første omgang være 300 000 av dem.

Slik går det når man begynner en krig, og forutsetter at man skal kunne vinne med de stående styrker man har tilgjengelig. Og samtidig utelukker behovet for reserver.

Angriperen (Russland) har kunnet konsentrere sine styrker i de områder de mener er viktig, mens forsvareren (Ukraina) har måttet spre sine styrker langs hele fronten. Det burde gi angriperen en fordel, men den fordelen har russerne ikke klart å utnytte. Russlands krigføring i Ukraina har altså brutt med alle disse grunnleggende prinsipper. Putin selv er jurist, og har ingen militær utdannelse og kompetanse. Som mangeårig ansatt i sovjetisk sikkerhetspoliti KGB har han imidlertid god innsikt i undertrykking og terrorisering av egne innbyggere.

Jeg var selv i perioden 1991 – 1993 våpeninspektør i Øst-Europa (CFE-avtalen), og deltok på en rekke nasjonale og internasjonale inspeksjonsreiser til blant annet Russland for registrering og destruksjon av offensive våpensystemer etter den kalde krigs slutt. Og de våpensystemer som Russland benytter i dagens krig er i hovedsak de samme som vi for 30 år siden møtte under våre inspeksjoner.

Men nå står russerne i hengemyra i Ukraina med en svekket militærmakt, demoralisert av store tap og nederlag. Det er en militærmakt som skal stå imot en vel motivert og krigsvant ukrainsk hær, som har blitt oppildnet av de siste ukers fremgangsrike seire. De avdekkede russiske overgrep mot sivilbefolkningen i de okkuperte områder motiverer utvilsomt ukrainerne til forsterket kamp. Ukraina kjemper dessuten for egen frihet og selvstendighet mot en inntrenger som bruker våpenmakt. Det gjør det lettere å begrunne krigsinnsatsen.

En delvis mobilisering som Putin nå har kunngjort, vil ta tid. Selv om det skal dreie seg om opplærte reservister, vil oppsetting av avdelingene og oppøving av personell for krigsinnsats ikke være gjort i en håndvending. Spørsmålet er om russerne har denne tiden. Hvis Ukraina nå klarer å beholde kraften i offensiven kan meget være avgjort før russerne får satt inn sine nye reservestyrker. Soldatene i de mobiliserte avdelingene, som selv om de er reservister med militær utdannelse, kommer fra en normal sivil tilværelse. Disse skal på slagmarken møte godt motiverte, krigsvante og erfarne ukrainske soldater som forsvarer eget land. Og de skal seire. Det er ingen selvfølge. Så delvis mobilisering løser altså ikke automatisk problemene for Putin.

Den offisielle russiske militærdoktrine ser kun for seg bruk av atomvåpen i to situasjoner. Det er hvis Russland er angrepet med atomvåpen, eller dersom eksistensen av den russiske føderasjon er truet av en ytre fiende. Putins autoritære regime er basert på frykt gjennom fysisk makt og undertrykking av opposisjon. Når den fysiske makten slår sprekker, slik vi nå opplever med den russiske maktesløshet i Ukraina, har frykten en tendens til å fordunste sammen med den fysiske makten. Det vet selvsagt Putin, som har utnyttet denne frykten hele sitt liv, bedre enn mange andre. Trolig er det derfor han uttrykker seg i kryptiske ordelag som kan utlegges som en rasling med atomvåpnene.

Hensikten med folkeavstemningene i de okkuperte områdene er åpenbar. De skal for den russiske befolkning legitimere Russlands krav på de okkuperte områder.

Disse ukrainske områdene vil da tjene som en «snubletråd» for krigserklæring med full mobilisering som følge, hvis Ukraina skulle rykke inn i de områder som Russland etter folkeavstemninger mener er blitt en del av russisk territorium. Og da kan Putin hevde at den russiske føderasjon er angrepet av en ytre fiende (Ukraina), som altså etter russisk doktrine legitimerer bruk av atomvåpen.

Dette er skremmende perspektiver som viser at det er meget enklere å starte en krig enn å avslutte den. Krig er duell, og den som starter en krig, må også vinne den. Hvis klokkene nå ringer for Putin og han taper i Ukraina, er han og hans regime ferdig. Da går vårt naboland Russland mot en meget urolig og ustabil periode.

Det er nå en reell fare for regimesammenbrudd i Russland. Avhengig av hvordan situasjonen utvikler seg, kan mange russiske statsborgere ønske å forlate landet. Norge, og andre vestlige land, bør derfor holde grensene åpne for russiske statsborgere som ønsker å flykte fra et land som nærmer seg krigstilstand. Å stenge grensene for russiske statsborgere nå er derfor feil medisin på feil tidspunkt.

Teksten er forkortet. Red.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.