Rørlige verb

Da jeg nylig kom ut til hytta på Flekkerøy ved Kristiansand, spurte jeg lille Peder: «Hvor er mammaen din?» Han svarte straks: «Mamma gådde!» «Ja, hun gikk vel til butikken?» responderte jeg. Denne formen gådde hørte jeg bare den ene gangen, likevel ... Sylfest Lomheim (KK 10.5.23) bekrefter den allmenne trenden i språket vårt over tid: «Dei svake (verb) har vist seg å vere dei sterke.» Sånn sett er jeg helt enig i Lomheims perspektiv. Men et dypdykk kan bli mer interessant enn en dukkert.

Et dypdykk i språkhistorien viser at svake verb er minst 2500 år gamle. Dette vet vi helt sikkert, fordi svake verb finnes i alle germanske språk: i nordisk, gotisk og vestgermansk. De ble lagd allerede av våre eldste urforfedre, germanerne. De talte det som kalles urgermansk. Germanerne skilte seg fra andre indogermanske stammer som keltiske og italiske. Kjennetegnet ved våre forfedre, som oss i dag, var et sterkt ønske om tydelighet og systematikk, hvilket ble innfridd gjennom svake verb.

Mens sterke verb danner fortid med vokalskifte (f.eks. bite ‒ beit/bet), bruker svake verb et suffiks, -d- eller -t-. En forklaring er at fortid av svake verb ble laget med et hjelpeverb, som tilsvarer engelsk do og tysk tun. Dette verbet ble etterhengt slik at det oppstod svake fortidsformer som tawi-do på Gallehushornet rundt 400 e.v.t.

Nylig skjedde et sensasjonelt runefunn i Hole ved Tyrifjorden, langs den nye E16: På den nyfunne Svingerudsteinen fra Ringerike (steinfragment) står det ---do runo, noe jeg tolker som et svakt verb pluss objektet runo: «jeg gjorde/risset/skrev en runemeddelelse». Dette funnet er til nå den eldste runesteinen, som dateres før 250 e.v.t.

Så tilbake til vesle Peder og hans norske grammatikk. Det som gjør at noen verb som å gå og å få overlever med sterk bøying, skyldes først og fremst bruksfrekvensen, disse verbene trengs stadig vekk. Et lignende svakt verb som flå ‒ flådde («flå skinnet av et dyr») var sterkt i gammelnorsk (flá ‒ fló). Men siden det ble brukt langt mindre hyppig (og enda mindre i dag), var det lettere utsatt for omkalfatring.

Min spådom ‒ i tråd med Sylfest Lomheims ‒ er at de sterke verbene kommer til å krympe stadig mer og sakte dør ut! Et fossil blir nok verbet være ‒ var, som er fast forankret gjennom sin høye bruksfrekvens. Men det er nok bare et spørsmål om tid før vi kommer til å si gådde og fådde istedenfor gjekk/gikk og fekk/fikk.

Når vi lager nye verb i dag, er de svake, uansett. La oss ta som eksempel verbet å nave og substantivet naving, som ble kåret til årets ord i 2012. Verbet å nave dukket opp etter en debatt om holdninger til Norges velferdsordninger. Det tok utgangspunkt i kortordet Nav, å gå på Nav. Å nave bøyes selvsagt svakt (å nave ‒ nava/navet).

Det som forsterker den moderne trenden, og dermed også bølgen av svake verb, er ungdomsspråk, ikke minst språket på ungdoms- og treningssentrene. Der blir folk i stor grad eksponert for engelsk.

La oss svinge innom et klatresenter, der engelske lånord og engelsk språk har holdt sitt inntog. Her hører vi ordet heelhook. Ordet er en sammensetning av det engelske ordet heel «hæl» og hook «krok». Dette er en teknikk hvor en bruker hælen på den ene foten til å holde seg fast i et klatretak slik at man kan flytte hånden. Med norske bøyingsformer heter det: å heelhooke (infinitiv) ‒ heelhooka/-et (fortid), bøyd etter den frekvente kaste-klassen (å kaste ‒ kasta/-et).

Et annet verb vi hører er å buldre. Det stammer fra engelsk: to boulder «å klatre på lave vegger uten annen sikring enn en madrass». Igjen følger dette verbet kaste-klassen.

Og det brukes en rekke verb med engelsk opphav, som kan forklares på lik linje: legg merke til at endelsesvokalen -e i disse infinitivene blir uttalt på norsk vis, til forskjell fra sine engelske opphavsord: å bumpe ‒ bumpa/-et («å skubbe med kraft»), og til og med shortrope – shortropa/-et (altså uttalt som et trestavelsesord). Dette brukes i klatringen når den som sikrer den andre, gir for lite tau til klatreren. Alle disse orda tas opp i idrettsspråket som svake verb av typen kasta. Samtidig beholder de en del av sitt «coole» og spenstige preg.

Dette dypdykket viser at våre urforfedre brukte den samme strategien som våre spreke norske klatrere i dag: de foretrekker å tydeliggjøre fortid på en universell måte med svakt suffiks. Alle verb vi låner inn fra andre språk, blir svake i norsk.

Poenget med dette er å vise hvor livsdyktig språket vårt er. Selv om norsk forandrer seg hele tida, bruker vi samme strategi nå som våre forfedre brukte for mer enn 2500 år siden.