Det hefter et vesentlig stigma ved det å leve i brutte relasjoner – og i særdeleshet ved det å leve med brutte biologiske bånd.

«Hva er det med hen, som ikke har kontakt med sin familie/sine foreldre/sine søsken/sitt barn», tenker kanskje noen.

«Er hen vanskelig? Psykisk ustabil?» Mange kvier seg også for å fortelle om brutte biologiske bånd. «Vil folk ta avstand om jeg forteller? Vil de tro at også jeg slår barna mine om de får vite sannheten om min oppvekst? Vil de se meg som skadet, behandle meg annerledes?»

Dette er et landskap med mange tabuer, mye ensomhet og skam. I en terapeutisk kultur, hvor den kristne kulturarven, med verdier som tilgivelse og forsoning, fortsatt gjør seg gjeldende, krysses ulike stigmaer i dette landskapet.

Stigmaet knyttet til brutte relasjoner næres av andre stigmaer og myter – myten om at mishandling og omsorgssvikt går i arv, stigmaet knyttet til psykisk sykdom og traumer, og stigmaet knyttet til det å bryte med ett av vår tids viktigste idealer, idealet om familieidyll og den «perfekte» familien. På tross av at brutte relasjoner – vidt definert – er utbredt, er dette et tema det snakkes lite om.

Det har vi ønsket å gjøre noe med.

Mange kjenner til bibelfortellingen om den fortapte eller bortkomne sønn. Lignelsen forteller om sønnen som tar med seg sin arv, drar fra sin far og pliktene på gården hjemme, og som sløser bort arven – for deretter å vende tilbake og be om tilgivelse. Den bortkomne sønn blir mottatt med åpne armer, og fortellingen har en lykkelig slutt.

Kirken har ofte løftet frem denne fortellingen – som et vitnesbyrd om Guds tilgivelse og kjærlighet, og som et eksempel til etterfølgelse. Like fullt møter kirken stadig mennesker som lever med brutte relasjonelle bånd – til søsken, foreldre, egne barn, eller familie for øvrig.

Som prest møter man med jevne mellomrom familiene som må stå på hver sin side av graven, som ikke deler samme fortelling om avdøde, og som må holde god avstand i kirkerommet.

Man møter forelderen som ikke har kontakt med barna sine, og man møter mennesker som for å kunne leve oppreist, har måttet kutte all kontakt med biologisk familie.

I det virkelige livet er det ikke alle «bortkomne» barn som vender hjem, og det er ikke alle «bortkomne» foreldre som kan tilby et hjem det er mulig å vende tilbake til. Denne siden ved menneskets relasjonalitet fortjener kirkelige uttrykk – like mye som gleden over gode relasjoner har sine uttrykk og arenaer.

I vår tid retter mange – både kirkelige og allmenne – arrangementer seg mot de «relasjonelt privilegerte». Kirken er god på å gi de gode relasjonene rom. Barnefamilier inviteres til ulike aktiviteter, flere generasjoner møter gjerne opp til familiegudstjenester hvor barnet/barnebarnet får 5-årsbok, og familie og slekt fyller kirkebenkene til kirkens overgangsriter.

Slike arrangementer er viktige, men de kan samtidig virke ekskluderende: Ikke alle har besteforeldre som kan troppe opp, og ikke alle har familie som kan fylle benkeradene. For noen blir slike dager en påminnelse om det som er tapt, om det som mangler.

Det kan være mange årsaker til relasjonelle brudd – alt fra vold og seksuelle overgrep, til ulike syn på hvordan livet bør leves – eller mindre alvorlige familiekonflikter som på et tidspunkt eskalerte og ble fastlåste. I møte med valg som ikke er våre og liv vi vet svært lite om, kreves det respekt og ydmykhet.

Vi utfordres til å stå i det kompliserte og vonde, til å tåle lidelsen, uten å forsøke å «løse den». Livet er «messy» for de fleste av oss, og de relasjonene som gjør oss godt, er en gave, og ingens fortjeneste.

Kirken lærer at alle mennesker lever i brutte relasjoner – til seg selv, til sin neste og til Gud. Dette er et budskap som gir grobunn for solidaritet, i stedet for skam.

Det relasjonelle mennesket lever hele sitt liv i denne spenningen – mellom det som er helt og det som er brutt. Mange lever med fraværets nærvær, og med avmakten i møte det som ikke kan eller bør tilgis, forsones, løses.

Hvordan kan kirken synliggjøre at det å være menneske for mange innebærer å leve i brutte relasjoner? Å være menneske er å være overlatt til gleder og sorger vi ikke kan styre.

For mange av oss innebærer dette at vi må leve med brutte bånd til familie eller andre man en gang stod nær. Hvordan kan kirken skape arenaer som synliggjør det komplekse og kompliserte ved det å være menneske? Og hvordan kan kirken lindre ensomhet og svekke stigmaet rundt brutte relasjoner? Disse spørsmålene har vært viktige i arbeidet frem mot «Komplisert farsdag» og «Komplisert morsdag» .

«Komplisert farsdag» er et arrangement til og for alle som på ulike måter er berørt av temaet, og vi er stolte over at Kirkens Bymisjon Kristiansand er først i Norge til å skape denne arenaen for det kompliserte og/eller vanskelige ved livet som relasjonelt menneske.

Bjarte Leer-Helgesen, Bymisjonsprest

Gunhild Maria Hugdal, tidligere prest, nå førsteamanuensis i etikk ved UIA

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.