Dette er det første paradokset jeg vil nevne. Med det overskuddet vi har av energi, burde vi hatt billig energi til oss selv, og mulighet til eksport hele året.

Det andre paradokset er at Tyskland på tross av energiproblemene egentlig har bestemt at alle kjernekraftverkene skal nedlegges dette år, men på grunn av vanskelighetene med gassleveranser, blir nedleggelsen utsatt for to eller tre kraftverk.

Et tredje paradoks skrev jeg om i denne avisen 5. november 2018. En venn av meg kunne fortelle at guiden på et elvecruise på Rhone i Frankrike unnlot å nevne kjernekraftverkene som lå i nærheten av elva. Selv det eneste kjernekraftverket som er blitt utsatt for et terroristangrep, den uferdige Superphènix-kjernereaktoren, ble ikke nevnt. På tross av dette og de mange protestene som kom, spesielt etter Tsjernobylulykken i 1986, får Frankrike den overveiende delen av elektrisk energi fra kjernekraftverk.

Selv var jeg med på en fin reise i Ukraina i september 2019. Det var elvecruise på elva Dnepr fra Kiev til Svartehavet. Dnepr er oppdemt slik at en for en stor del hadde inntrykk av at en seilte på havet. 5 sluser ble passert. Den ene, og høyeste, var i Zaporizja. Vi fikk se et stort damanlegg med et vannkraftverk som kan levere opp til 1500 MW elektrisk energi.

Fjerde paradoks er at vi ikke fikk se det kjernekraftverket som vi hører så mye om nå på grunn av krigen, og som skal være det største i Europa. Det kan levere opp mot 6000 MW. Det er nok til alt det som brukes i norske hjem. Begge kraftverkene i Zaporizja ble påbegynt i sovjettiden. Dette er femte paradokset. Vi fikk flere eksempler på at frigjøringen fra Sovjet blir feiret. Det ble sagt at de flotte utsmykkede kirkene var uttrykk for at en ville tilbake til landets egentlige røtter. Når det gjelder kraftverket, håper vi vel alle at det kan fortsette å levere strøm når krigen er slutt. At det erstattes med 3000 vindmøller er det nok ikke mange som vil anbefale.

Når det gjelder frykten for atomkraftverk i Tyskland, kan Mark Lynas fortelle i sin bok «Nuclear 2,0» at den mest leste boka om motstand mot kjernekraft var «The New Tyranny. How nuclear power enslaves us», publisert av den østerrikske journalisten Robert Jungk i 1977. Jungk brukte sin egen personlige historie som nazi-motstandsmann under 2. verdenskrig og trakk moralistiske paralleller mellom nazismen og kjernekraft. Han spekulerte med tanken om at kjernekraftspesialister drømte om å skape «en forbedret rase av mennesker som kan tåle enorme doser med radioaktiv stråling», og advarte mot den kontinuerlige rollen kjernekraft kunne spille med å forandre en demokratisk stat til en totalitær atomstat.

Jungk ble senere presidentkandidat for det østerrikske grønne partiet, og greidde å innføre en avsky for kjernekraft som fremdeles er sterk både i Østerrike og Tyskland. Den overdrevne frykten og tiltakene etter Tsjernobylulykken i 1986 forsterket denne avskyen.

Men avskyen for kjernekraft utbredte seg og fikk næring over hele verden. Mark Lynas nevner at nesten 40 kjernekraftverk ble planlagt i Spania i 1970-årene, men en sterk antikjernebevegelse oppnådde at byggingen stoppet i 1984, og bare 10 ble bygd. I tillegg har Spania 10 kullkraftverk. I Australia har et vedtak i senatet forbudt kjernekraft, og landet er kanskje det mest kullavhengige landet i verden, på tross av store uranforekomster og mye sol. Lynas viser til Wikipedia når det gjelder å finne ut hvor mange av de planlagte 1000 kjernekraftverkene som ble sløyfet i USA. Han nevner også at det var mange som fikk sove godt om natta når de fikk vite at et kjernekraftverk skulle sløyfes til fordel for et kullkraftverk.

Det er også et stort paradoks at etter at det er vist med utallige epidemiologiske studier at en radioaktiv bakgrunnsstråling adskillig sterkere enn den vi har i Norge styrker immunforsvaret, og fører til mindre kreft, så er det likevel etter norsk lov pålagt å legge radonduk under hus og hytter som bygges, og som altså fører til mer kreft. (Les boka «Radiation, Hormesis and the Linear-No-Threshold Assumption» av Charles L. Sanders. Springer forlag.)

Radiofobien holdes i hevd. Det finnes ganske mange mennesker som tror at et kjernekraftverk kan eksplodere som en atombombe. Den nøkterne rapporten om Tsjernobyl-ulykka som kom i 1991, ble knapt nevnt i norske aviser. Derfor lever fremdeles mange med den overdrevne frykten.

Med tanke på de store områdene som blir berørt av vindmøller, vil jeg betrakte det som det aller største paradoks at alle vindmøllene i Norge kunne ha blitt erstattet av ett eneste kjernekraftverk.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.