Kong Alfonso X av Castilla hadde sendt dem. Ifølge kapittel 284 var det et gjenbesøk – Håkons sønn hadde tidligere sendt noen menn der sør, vi vet dessverre ikke grunnen. Men nordmennene var blitt godt mottatt og «hadde med seg hauker og andre ting som det var vanskelig å få tak i der i landet». Siden besøket fra sør kom senhøstes, kunne spanjolene overvintre i Tønsberg, men til våren skulle kongen returnere fra slottet i Bergen og «gi svar på ærendet deres».
Da vinteren slapp taket, rådslo Håkon med erkebiskop Einar og «de viseste menn i landet» før han møtte spanjolene. Hva var så deres ærend? Jo, de bad om jomfru Kristins hånd! De ville at kongens datter skulle «fare ut til Spania» for å giftes med en av kong Alfonsos brødre. Noen i Håkons følge syntes dette var «et hedrende gifte, som det ville følge lykke med». Og avtalen ble at «jomfru Kristin skulle komme til spanskekongens rike om hun sjøl fikk velge den av brødrene som hun og de menn kongen hadde sendt med, likte best.»
Rart å tenke på, på Håkons tid var Norge faktisk det største riket i Europa målt i flateinnhold. Hit hørte så vel Båhuslän, Jemtland og Herjedalen som store deler av Nordkalotten. Videre dekket «Norgesveldet» Grønland (fra 1261), Island (1262) og øyene i vest samt lille Man i Irskesjøen (til 1266).
På denne tiden ble ofte vennskapelige forbindelser og strategiske allianser mellom landene stadfestet ved giftermål. Castillas kong Alfonso X var dessuten interessert i hjelp nordfra i sin kamp mot «hedningene» – Norge hadde på denne tiden Europas største og mest fryktede krigsflåte – leidangen. Vi hører for eksempel i kapittel 293 at Håkon dro til Danmark med hele 375 skip (!): «...det var en staselig flåte». Og i kapittel 313 aner vi litt om kongens vide internasjonale kontaktnett idet han sender utsendinger med gaver til «Serkland» (Tunis, 1262):
Det berettes at kongen noen ganger sendte en isbjørn (!), forhåpentligvis i et bur, som en kongegave. I 1281 ankom forresten en «diplomat» fra den senere kong Eirik II Magnusson til Egypt! Videre høres det jo utrolig ut når det hevdes at ca 1250 foreslo pave Innocens IV at kong Håkon som den neste tysk-romerske keiser. Men vi må også ta med, dessverre, at selveste sagaskriveren Snorre ble myrdet ca 1241 – på Håkons ordre.
Prinsesse Kristin av Tønsbergs ferd til Spania er både vakker og samtidig tragisk. Av kapittel 294 skjønner vi at forberedelsene tok lang tid. Biskop Peter i Hamar var leder for mer enn hundre personer (!) – i reisefølget fulgte flere andre navngitte lærde og «gjæve menn». På veien avla de både kongene av England og Frankrike besøk – selvsagt med en falkegave. I Paris ble det innkjøpt «mer enn sytti hester, i tillegg til dem de hadde fra før». Derfra dro de videre over høye fjell like til «Jorsalahavet» (Middelhavet) – for en eventyrreise!
I Spania ble de fyrstelig mottatt. Der falt kongens bror Filippus best i smak for både jomfrua og følget: Han var et «biskopemne som likte best å dra på jakt med hauker og hunder, barsk til å slåss med både bjørner og villsvin, alltid glad og lystig, smålåten og en god kamerat.» Etter påske 1258 ble det holdt bryllup «med den største prakt som kunne tenkes der i landet», trolig i Valladolid midt i Spania. Imidlertid hadde kongen av Aragon, et landskap lenger øst, også meldt sin interesse for den 24-årige jomfruen fra nord – forgjeves: Det var kong Jayme, en enkemann på 53 år.
En av Kristins morgengaver var trolig et løfte fra Filippus om å reise et Olavskapell i Castilla. Men før det kom opp, døde Kristin allerede etter fire års ekteskap – barnløs. Det har vært spekulert i alt fra hjernehinnebetennelse til noe så dramatisk som giftmord. Heldigvis kan mysteriet fremdeles oppsøkes:
Midt ute på den store spanske høysletta – Meseta Central – ligger den lille byen Covarrubias ca 900 moh, omgitt av en autentisk bymur. Til tross for bare 600 innbyggere, er den likevel Tønsbergs vennskapsby. Kommer vi inn den ruvende byporten, kan vi se flere norske flagg i vinduene, og midt på det bittelille torget står en vakker statue av nevnte Kristin, laget av den norske kunstneren Brit Sørensen – en kopi står på Slottsfjellet i Vestfold-byen. Og levningene etter Kristin befinner seg faktisk i en sarkofag i kirken – her, langt ute i «tjukkeste ødemarka».
I 2011 sto et Olavskapell ferdig i Covarrubias, etter initiativ og pengestøtte fra nord, dermed også gjenstand for kulturutveksling og en sterk pro-norsk atmosfære i byen. To ganger har undertegnede kommet til ei stengt kirkedør for å se på sarkofagen, men løsenordet «Noruega» har fått kirketjeneren med det digre nøkleknippet til å åpne døra – øyeblikkelig!
Tilbake til Kristins ankomst til Spania: I det store følget var også Lodin Lepp, en aristokrat som flere ganger hadde fungert som en kongelig «ambassadør». I Castilla ble han et drøyt halvt år. Ifølge rettshistorieprofessor Jørn Øyrehagen Sunde, UiO, skal han der ha satt seg inn i spanskekongens arbeid med å lage en landslov for Castilla og tok lærdommen med seg hjem. For Alfonso X ble ikke for ingenting kalt «El Sabio», Den vise, og hans «Las Siete Partidas» – den berømte landsloven for Castilla, var den andre i sitt slag i Europa, kun foregrepet av den tysk-romerske keiser Frederick II. Han forordnet en tilsvarende for Sicilia, kalt «Liber Augustalis», begge med utgangspunkt i gammel romerrett.
Nevnte Lodin Lepp ble dermed sentral da kong Håkons sønn, Magnus Lagabøte, utarbeidet en landslov som den tredje kongen i Europa. Dette var virkelig et storverk! Den kom i 1274 og var riksdekkende lov i over 400 år. Til neste år kan vi altså feire et nasjonalt jubileum, dens 750 år! Ja, mer enn det: Samtidlig er Olav den Helliges «Kristenrett» fra Moster 1000 år, og i fjor var Eidsivatinget på Eidsvoll 1000! Nasjonalbiblioteket har lovet at Magnus Lagabøtes landslov skal gis ut i praktutgave.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.